Det var en gang en plan. Men planer er oppskrytt. For ett år siden kjørte jeg mot Gardermoen med forventninger, drømmer, fordommer, forhåpninger og en enveisbillett til Bombay i bagasjen. I løpet av de neste åtte månedene tok 33 forskjellige fly meg til 11 land fordelt på fire verdensdeler.

Jeg har bodd hos en engelsk lord i et herskapshus utenfor London, i et nedlagt fengsel i Christchurch og i et telt på en parkeringsplass i Omarama. Jeg har sovet i en seilbåt utenfor Australias østkyst, i overfylte sovesaler på billige hosteller, i et casino i Las Vegas, i overetasjen i en garasje i Auckland og på sofaen i en bitteliten leilighet på stranden i San Diego.

Jeg har hoppet i fallskjerm, besøkt moskéer, templer og kirker. Jeg har dratt på fisketur med helikopter og spist makroner hos Ladurée på Champs Elysees. Jeg har (nesten) lært å surfe og vært elev hos seks forskjellige yogainstruktører. Jeg har spist taco i Mexico, gått fjelltur i Nepal og feiret bursdag i London. Jeg har jobbet som lærer for indiske tenåringer med engelsk som fjerdespråk, sittet i døråpningen på et skranglete, overfylt tog i Sri Lanka, og gått i fortvilte soldaters fotspor på Pearl Harbor.

Jeg har sett Taj Mahal, Burj al Arab, operahuset i Sydney, Golden Gate, Hollywood-skiltet, Big Ben, Times Square, Eiffeltårnet, Notre Dame og hundrevis av andre steder som ikke er nevnt i en eneste turistguide, men som er minst like spektakulære likevel.

Jeg har kjøpt tre levende geiter i en bortgjemt fjellandsby i India, blitt innlagt på sykehus i New Zealand, dykket med havskilpadder på Hawaii, gått på rosa stjerner på Hollywood Boulevard, spist Kvikk Lunsj i Himalaya, vært gjest i to indiske bryllup, kjent på ensomheten, frykten og håpløsheten, men aller mest på gleden, energien, gjestfriheten og takknemligheten.

Og så, etter åtte måneder, kom jeg hjem igjen, til mitt lille land. Og det føles ikke som jeg har vært borte et eneste sekund. Hjemme er alt likt. Helt likt. Livet har gått sin vante gang i verdens Kardemomme by.

Å bli født i Norge er et lykketreff, det er å vinne gullbilletten i livets lotteri. Med gratis skolegang, velferdssystemer, trafikkregler, selvbestemt abort, likestilling, vanntette hus og gjennomtenkt infrastruktur. Vi er rikest i verden. Vi er heldigst i verden. Men er vi lykkeligst? Og er vi egentlig så annerledes?

Inntrykkene ble stadig mindre sjelsettende på min reise østover rundt jorden. Å komme til Australia etter fire måneder i Asia var en rar opplevelse, alt føltes plutselig trivielt og ubetydelig. Å finne sensasjonelle ting å skrive om på bloggen ble stadig vanskeligere. Jeg hadde fantastiske opplevelser, og utallige interessante og spennende møter med kulturer, mennesker, smaker og lukter på min reise gjennom Oseania, USA og Europa. Men jeg søkte hele tiden etter en annerledeshet, noe som skulle definere den grunnleggende særegenheten ved menneskene og stedene jeg nå besøkte.

Og det tok flere måneder før jeg skjønte det.

Skjønte at vi kanskje ikke er så forskjellige som vi skal ha det til. At selv om vi har forskjellige rammer, selv om vi ser forskjellige ut, spiser forskjellige ting, snakker forskjellige språk og hører på forskjellig musikk, så koker det ned til de samme, grunnleggende verdiene. Vi bruker kanskje ulike ord når vi definerer livets formål og hensikt, og kanskje ulike strategier og metoder for å komme oss dit. Men det handler om de samme tingene. Om mestring, tilhørighet, annerkjennelse, nærhet og omsorg. Så enkelt og mange ganger likevel så utrolig vanskelig.

Mine 251 dager på tur lærte meg at det mest spektakulære ikke er annerledesheten, det er likheten.

For inni er vi like.

Det er et år siden jeg dro. Nå er jeg tilbake, i et land som jeg er stolt av og glad i, men som kanskje ikke har definert meg så mye som jeg trodde. I morgen overtar jeg nøklene til min nye leilighet, midt i Oslo, i mitt lille land. Der stillhet og drømmer gror.

Og snipp, snapp, snute, så var eventyret ute.

(Eller er det nå det begynner?)

—-

Mitt Lille Land – Ole Paus