-Her i India har vi ikke trafikkregler, ingen følger dem uansett.

– Men dere kjører på venstre side av veien?

– Næh, vi kjører der det er plass.

Akkurat dét skulle vise seg å være en sannhet uten særlig mange modifikasjoner. I et sammensurium av motorsykler, lastebiler, høner, syklister, biler, kuer, skolebarn, busser, søppel og hunder avvikles den indiske trafikken med et lydbilde så intenst og overdøvende at en heavy-metalkonsert er balsam for ørene i forhold. Og man kjører, bokstavelig talt, der det er plass, uansett om det er i motsatt kjørefelt, i grøften, eller i den smale glippen mellom to lastebiler som har planet tettpakket med rustne, men fulle, gassbeholdere. Det tutes, ropes, bråbremses og gasses på igjen. De eneste som har trumfkort i den indiske trafikken, er kuene. De hellige kuene. De ligger, tilsynelatende uanfektet, midt i veien og sover eller spiser mens det intense kaoset utspiller seg rundt dem.

Vel, kaos er kanskje feil ord. For det finnes utrolig nok et system. En felles forståelse. Gjensidig respekt, til og med.

-Hvis det er en som vil kjøre fort, så slipper vi ham frem. Null problem. Alle kommer jo dit de skal til slutt. Det er ikke noe vits i å være sint, sier han mens han trekker på skuldrene og tuter på bilen foran.

Den uavbrutte tutingen, fra alle kanter, er nemlig ikke et tegn på aggressivitet, det er et essensielt kommunikasjonsverktøy som ikke kan ignoreres (ikke at det hadde vært mulig uansett). Indere kjører, tross uanstendig høy fart, med alle sanser åpne. En fullstendig tilstedeværelse i aktiviteten som utføres gjør at alle luker utnyttes perfekt, forbikjøringer foretas med minste, men mulige margin. Ingen trafikkork, ingen forkjørsrett. Alle kommer seg frem i en samhandling så intenst fascinerende at selv den ypperste logistikk-ekspert ville blitt imponert.

Og man tar seg i å tenke at, jøss, kanskje dette er en bedre idé. En bedre idé enn trafikklys som alltid er røde når man har dårlig tid, rundkjøringer der ingen fletter, høyreregel og vikepliktskilt. Bedre enn debattinnlegg i avisene om irriterende syklister og bedre enn nypolerte Teslaer som med trafikkloven i lomma dundrer avgårde i kollektivfeltet med intet annet for øyet enn å komme først frem. Fordi det er deres rett.

Men, statistikkens tall lyver dessverre ikke. For det går ikke alltid bra i den indiske trafikken. Det går kanskje overraskende ofte bra, men ikke ofte nok. Verdens Helseorganisasjon konstaterte i 2010, da de for første gang publiserte Global Status Report on Road Safety, at India er det landet i verden med høyest forekomst av trafikkrelaterte dødsfall pr. år. Indiske myndigheter opererer selv med et dødstall på 135.000 i året, noe som tilsvarer om lag 15 dødsulykker i timen. Og det inkluderer bare dem som omkommer på stedet, ikke de som dør som følge av skadene i timene eller dagene etter ulykken. I et gjennomkurrupt land med over 1,2 milliarder innbyggere må også mørketallene antas å være store. Myndighetene utpeker fyllekjøring som den fremste årsaken til de høye ulykkestallene, med manglende bruk av sikkerhetsbelter, hjelm og barnesikring, samt høy fart som andre viktige årsaker.

Men så står du der da. I byen som er hjemmet ditt de neste månedene, og har to valg. Enten kan du bli i leiligheten, eller så kan du begi deg ut på det livsfarlige prosjektet det faktisk er å dra på butikken. Du kan kaste deg ut i kaoset, som jo egentlig ikke er et kaos når du har skjønt systemet, og prøve som best du kan å manøvrere deg mellom rennesteiner, tuk-tuker, scootere, kumøkk, busser, syklister, biler og gamle damer som selger bananer.

Og systemet, det er som følger:

Du må bevege deg som om du ikke verdsetter livet, det absolutt dummeste du kan gjøre, er å nøle.

Du må akseptere at 2 cm klaring er god margin.

Du må aldri betvile dine medtrafikanters evne og vilje til å slippe deg frem, så lenge du tydelig viser hvor du skal.

Åpne sanser og tålmodighet er din beste venn.

1-3 korte tut betyr «pass på, her kommer jeg». Brukes med jevne mellomrom (ca. hver 10. meter), og hyppigere på vei inn i kryss eller hvis det er noen som går eller sykler langs veien noen meter foran.

Mange, korte tut betyr «nå kjører jeg forbi deg i blindsonen din, så hold linja».

En veivende hånd har samme funksjon som et blinklys.

Og hører du ett, langt tut må du passe deg. Ut av veien. Øyeblikkelig.

—

She Can Stop Traffic – Television Personalities