Det er 63 år siden han åpnet øyene for første gang. Nå stirrer de rett på meg. De er blanke, og fylt med oppriktighet, anger og en bunnløs sorg.

-Mitt høyeste ønske er å dø plutselig, men fredfullt. Jeg vil ikke være pleietrengende. Jeg vil ikke at noen skal måtte ta vare på meg hver dag. Jeg vil ikke være en byrde, ikke være til bry for andre. Jeg vil bare dø fort.

I løpet av de siste 50 årene har andelen innbyggere over 60 år tredoblet seg i India. Man regner med at det vil være om lag 113 millioner eldre i India innen utgangen av 2015, og hele 300 millioner innen 2050. Men det finnes ikke et velferdssystem, ikke helsepersonell, infrastruktur, planer og systemer for å ta imot denne enorme eldrebølgen som nå skyller over verdens nest mest folkerike land.

De eldre regnes nemlig for å være familiens ansvar i India. Såkalte «joint families», husholdninger der flere generasjoner bor under samme tak, har vært normen, og indiske familiebånd har tradisjonelt vært laget av det mest robuste materiale. Men mens det morderne India nå seiler avgårde til nye farvann, kjenner kapitalismens og industrialismens vind rive i seilene og stadig oppdager nye muligheter, nye inntektskilder, ny kultur og ny teknologi, slites båndene til bristepunktet. Ankeret, det tradisjonelle India i hjertet av Asia, får en stadig tøffere jobb med å holde igjen. Og tilbake står Indias foreldre, de som kjempet for frigjøringen fra det britiske imperiet og som på mange måter la grunnlaget for mulighetene dagens India nå utnytter.

Indiske aviser formidler stadig historier om foreldre og besteforeldre som blir dumpet og forlatt på øde landeveier, utsatt for fysisk vold, og tvunget til å overføre eiendommer og formuer til sine barn og svigerbarn som senere stikker av og lar opphavet stå igjen alene, uten penger, omsorg eller et sted å bo. En rapport utarbeidet av organisasjonen HelpAge hevdet i 2012 at over 30 % av Indias eldre blir mishandlet daglig, enten fysisk, verbalt eller strukturelt. Fordi mishandlingen i nesten alle tilfeller blir utført av offerets nærmeste familie, blir inntil 98 % av tilfellene aldri anmeldt.

-Jeg har to sønner. Etter at de giftet seg, dro de avgårde. Flyttet til et annet sted i landet der de kunne tjene mer penger. Jeg var en byrde for dem, en utgift. Så de forlot meg.

Hun lager en bevegelse med høyrehånden. Som om hun vifter noe bort. Det er to år siden redningen kom. Overlatt til seg selv, stadig utfordret av en sviktende helse, fikk Madhurambal innvilget plass på omsorgshjemmet til den ideelle hjelpeorganisasjonen Volontariat.  Her bor det om lag 30 eldre som ellers ville vært hensatt til et liv blant søppel og løshunder i Pondicherrys gater. Her får de et trygt sted å sove, rene omgivelser uten forsøpling, medisinsk oppfølging, gode sanitetsforhold, tre daglige måltider, og kanskje viktigst: fellesskap og verdighet.

-De andre beboerne blir ikke en erstatning for familien. Ingen kan erstatte familie. Men vi har et veldig fint samhold og hjelper hverandre.

I tillegg til dem som blir etterlatt av sine barn og barnebarn, finnes dem som aldri giftet seg og dermed ikke har noen familie. Disse møter store utfordringer når de som forventes å ta vare på dem, faktisk ikke eksisterer. Myndighetene har de senere årene innført flere reformer og planer som skal hjelpe eldre som mangler omsorgspersoner, eller som ikke omfattes av landets pensjonsordninger (som kun favner offentlige ansatte, samt noen få utvalgte, internasjonale selskaper), men som med så mye annet i indisk politikk er det dessverre lang vei fra teori til praksis.

-Jeg mistet livet mitt da jeg valgte å ikke gifte meg. Jeg har vært egoistisk og uansvarlig. Det angrer jeg på. Hvis jeg fikk leve livet på nytt ville jeg hatt en familie. Og jeg ville ha prøvd å hjelpe så mange mennesker som mulig, spesielt de fattige. Det er Indias største utfordring i fremtiden, at forskjellene mellom fattig og rik bare øker.

Subramanis øyne rommer ikke bare håpløsheten, det er også plass til omsorg, optimisme og livsglede. Han er blant beboerne på Volontariat med best helse, noe han nå utnytter til det fulle ved å hjelpe de ansatte med daglige gjøremål, samt å ta ekstra ansvar for det sosiale miljøet.

-Jeg vil gjøre opp for alt jeg har forsømt tidlige. Jeg vil hjelpe, gi omsorg. Ikke være en byrde. Jeg har litt vondt i ryggen. Og så har jeg en skade i skulderen. Men jeg gjør så godt jeg kan.

De flokker seg nå. Vil bli tatt bilder av. Vil klemme. Ta på den bleke huden. Kjenne på de rare klærne. De ler. Smiler. Prater i vei. Jeg skjønner ikke stort, men de tamilske glosene jeg har klart å lære meg skaper stor begeistring.

-Du må fortsette å komme på besøk. Vi blir så glad når unge mennesker er interessert i å snakke med oss. Med oss! Det gir verdighet i livene våre. Du må aldri slutte å besøke de eldre.

Møtene på Volontariat rister i sjelen. Snart skal jeg hjem. Jeg skal gå gjennom Pondicherrys gater, fulle av søppel, fulle av løshunder, av urin, skitt, støv og støy. På veien hjem må jeg sannsynligvis flere ganger skifte retning slik at jeg unngår å tråkke på en av de mange menneskene som ligger og sover på fortauet. Og så kommer jeg hjem til leiligheten min. Den har dørvakt på jobb 24 timer i døgnet. Stor stue, kjøkken, tv, dusj med varmt vann. Internettilgang og felles takterrasse med prosjektor og storskjerm.

Jeg ser rett inn i de brune øynene.

-Jeg er i starten av voksenlivet. Hvis du skulle gi meg et råd, hva skulle det være?

-Ta vare på dine foreldre. Møt mennesker med respekt, verdighet og kjærlighet. Vær en rollemodell for andre.

Og sørg for å bli gift.

__

Where is the Love? – Black Eyed Peas