Det var en gang en plan. Men planer er oppskrytt. For ett år siden kjørte jeg mot Gardermoen med forventninger, drømmer, fordommer, forhåpninger og en enveisbillett til Bombay i bagasjen. I løpet av de neste åtte månedene tok 33 forskjellige fly meg til 11 land fordelt på fire verdensdeler.

Jeg har bodd hos en engelsk lord i et herskapshus utenfor London, i et nedlagt fengsel i Christchurch og i et telt på en parkeringsplass i Omarama. Jeg har sovet i en seilbåt utenfor Australias østkyst, i overfylte sovesaler på billige hosteller, i et casino i Las Vegas, i overetasjen i en garasje i Auckland og på sofaen i en bitteliten leilighet på stranden i San Diego.

Jeg har hoppet i fallskjerm, besøkt moskéer, templer og kirker. Jeg har dratt på fisketur med helikopter og spist makroner hos Ladurée på Champs Elysees. Jeg har (nesten) lært å surfe og vært elev hos seks forskjellige yogainstruktører. Jeg har spist taco i Mexico, gått fjelltur i Nepal og feiret bursdag i London. Jeg har jobbet som lærer for indiske tenåringer med engelsk som fjerdespråk, sittet i døråpningen på et skranglete, overfylt tog i Sri Lanka, og gått i fortvilte soldaters fotspor på Pearl Harbor.

Jeg har sett Taj Mahal, Burj al Arab, operahuset i Sydney, Golden Gate, Hollywood-skiltet, Big Ben, Times Square, Eiffeltårnet, Notre Dame og hundrevis av andre steder som ikke er nevnt i en eneste turistguide, men som er minst like spektakulære likevel.

Jeg har kjøpt tre levende geiter i en bortgjemt fjellandsby i India, blitt innlagt på sykehus i New Zealand, dykket med havskilpadder på Hawaii, gått på rosa stjerner på Hollywood Boulevard, spist Kvikk Lunsj i Himalaya, vært gjest i to indiske bryllup, kjent på ensomheten, frykten og håpløsheten, men aller mest på gleden, energien, gjestfriheten og takknemligheten.

Og så, etter åtte måneder, kom jeg hjem igjen, til mitt lille land. Og det føles ikke som jeg har vært borte et eneste sekund. Hjemme er alt likt. Helt likt. Livet har gått sin vante gang i verdens Kardemomme by.

Å bli født i Norge er et lykketreff, det er å vinne gullbilletten i livets lotteri. Med gratis skolegang, velferdssystemer, trafikkregler, selvbestemt abort, likestilling, vanntette hus og gjennomtenkt infrastruktur. Vi er rikest i verden. Vi er heldigst i verden. Men er vi lykkeligst? Og er vi egentlig så annerledes?

Inntrykkene ble stadig mindre sjelsettende på min reise østover rundt jorden. Å komme til Australia etter fire måneder i Asia var en rar opplevelse, alt føltes plutselig trivielt og ubetydelig. Å finne sensasjonelle ting å skrive om på bloggen ble stadig vanskeligere. Jeg hadde fantastiske opplevelser, og utallige interessante og spennende møter med kulturer, mennesker, smaker og lukter på min reise gjennom Oseania, USA og Europa. Men jeg søkte hele tiden etter en annerledeshet, noe som skulle definere den grunnleggende særegenheten ved menneskene og stedene jeg nå besøkte.

Og det tok flere måneder før jeg skjønte det.

Skjønte at vi kanskje ikke er så forskjellige som vi skal ha det til. At selv om vi har forskjellige rammer, selv om vi ser forskjellige ut, spiser forskjellige ting, snakker forskjellige språk og hører på forskjellig musikk, så koker det ned til de samme, grunnleggende verdiene. Vi bruker kanskje ulike ord når vi definerer livets formål og hensikt, og kanskje ulike strategier og metoder for å komme oss dit. Men det handler om de samme tingene. Om mestring, tilhørighet, annerkjennelse, nærhet og omsorg. Så enkelt og mange ganger likevel så utrolig vanskelig.

Mine 251 dager på tur lærte meg at det mest spektakulære ikke er annerledesheten, det er likheten.

For inni er vi like.

Det er et år siden jeg dro. Nå er jeg tilbake, i et land som jeg er stolt av og glad i, men som kanskje ikke har definert meg så mye som jeg trodde. I morgen overtar jeg nøklene til min nye leilighet, midt i Oslo, i mitt lille land. Der stillhet og drømmer gror.

Og snipp, snapp, snute, så var eventyret ute.

(Eller er det nå det begynner?)

—-

Mitt Lille Land – Ole Paus

Det er lørdag ettermiddag på Hollywood Boulevard. Solen er sjenert i dag. Dekket av grå, nærmest ugjennomtrengelige skyer. Den skinner så vidt, i all sin prakt. Gjør det den kan best. Presser de varme strålene ned på de rosa og gullfargede hellene der nede på fortauet. Noen sekunder. Så kommer en ny, grå sky og skyver den bort. Vekk. Ute av syne. Så gir solen opp. Liksom sukker tungt, og trekker seg tilbake.

Det er bare en drøy uke til den 87. Oscar-utdelingen skal gå av stabelen. Med rød løper. Blitslys. Hundrevis av journalister og millioner av tv-seere. De vellykkede, de som klarte det, kom seg gjennom nåløyet. Stjernene. De skal feires. Med brask og bram. De oppfylte drømmene skal applauderes. Men utenfor Dolby Theatre er det ennå stille. Overraskende stille. Grått. Turister tar bilder av stjernene på bakken. De er overalt. Rosa stjerner med berømte navn i gullskrift. Tett i tett på begge sider av en av verdens mest kjente gater. Snart må det være fullt. Snart er det ikke plass til flere stjerner.

Og denne erkjennelsen virker å ligge som et tungt teppe over drømmenes dal denne lørdagen. For her er ingen gryende skuespillerspirer som viser talentet sitt i gatene. Ingen gitarer som spilles på i håp om å bli oppdaget av en stjerneprodusent. Ingen smil. Ingen optimisme. Her er i stedet en underlig følelse av håpløshet. Kapitulasjon. Nederlag. Det er drømmer som brast.

Den amerikanske drømmen lever ikke lenger i Hollywoods gater.

Det gjør den imidlertid om lag 550 kilometer lenger nord. Silicon Valley, et distrikt sørøst for storbyen San Francisco, var inntil midten av 1900-tallet preget av store områder med fruktåkre. Den teknologiske revolusjonen som området i dag er kjent for (og også har fått sitt navn fra), begynte så smått da Standford-studentene Bill Hewlett og David Packard grunnla et ikke ukjent dataselskap i 1939. Det virkelige gjennombruddet kom likevel ikke før om lag 40 år senere da teknologigiganten Apple Inc. ble født i garasjen til Steve Jobs. I dag har området blitt selve symbolet på datateknologiens overveldende, nesten ubegripelige gullalder, og huser verdensledende selskaper som blant annet Google, Facebook, Netflix, LinkedIn, Adobe Systems, ScanDisk og eBay.

Antallet teknologiselskaper i området nærmer seg nå hele 20.000 (!), og Silicon Valley er det stedet i USA med høyest konsentrasjon av teknologijobber (om lag 290 pr. 1000 ansatt i privat sektor). Nesten 50 % av alle høyrisiko-investeringer i landet blir også plassert her. Gjennomsnittslønnen for en såkalt high-tech employee i Silicon Valley ligger på om lag 1,5 millioner kroner, og området er således også det stedet i USA med høyest tetthet av dollar-milliardærer.

Det koker i Silicon Valley.

På en kafè i Mountain View pitches det idéer over en lav sko denne onsdag formiddagen. Det finnes ikke et eneste ledig bord, ei heller et bord uten en laptop og gryende drømmer. Det snakkes med store ord. Om penger. Om suksess. Om muligheter. Fantasiene flommer.

Den amerikanske drømmen var ikke død. Den er her. Akkurat her og akkurat nå.

Men hvor er baksiden? Er det en bakside? En pris å betale? Hva skjer når alt gikk bra? Når alt det du drømte om gikk i oppfyllelse?

Philoma er politisk flyktning fra Eritrea. Han og broren flyktet fra drapstrusler og forfølgelse for 12 år siden. Han drømte ikke om å komme tilbake. Alt han drømte om var et nytt liv. En utdannelse. Og en jobb. Han flyktet til Tyskland der han kom inn på universitetet og tok en mastergrad i datateknologi. Så bar det til Silicon Valley. Drømmen gikk i oppfyllelse. Datajobb. Mye penger.

Men han sitter ikke foran en datamaskin når jeg møter ham. Han sitter i en taxi. I førersetet. Nå kjører han drosje i San Franciscos gater, godt hjulpet av GPS-teknologi han selv har vært med på å utvikle.

-Jeg måtte ha en pause. Jeg måtte bort, og ut av boblen.

Å komme til USA var et lykketreff for Philoma. Han savner broren sin i London, men ellers fikk han alt han hadde tenkt at han ønsket seg.

-Jeg er veldig takknemlig for alle mulighetene jeg har fått her.

Han velger ordene med omhu nå.

-Men jeg synes pengefokuset er vanskelig å takle. Det er veldig sånn «mye vil ha mer». Jeg ser nesten ikke vennene mine lengre. Alle må bare jobbe, jobbe, jobbe. De har ikke tid til noe annet lenger. Ikke tid til å være sosiale. Det virker som om de har glemt hva som egentlig er viktig.

Han kunne tatt seg helt fri, men han ville ikke sitte alene hjemme i leiligheten sin. Han ville møte nye mennesker. Snakke med folk. Så han bestemte seg for å kjøre taxi. Et års tid. Nå står imidlertid en ny jobb og venter på ham, men ikke i Silicon Valley.

-Jeg skal jobbe med den samme GPS-teknologien som tidligere, men i Colorado. Jeg vet ikke, men det virker som om folk er mer sosiale der. At de er mer ute, finner på ting og er sammen.

Han kan ikke stå på ski. Kan ikke stå på snowboard. Skøytene har han lagt på hylla etter å ha slått seg sist gang han prøvde. Men han gleder seg til å komme til snøen. Gleder seg til å jobbe med fagfeltet sitt igjen. Til å danne nye vennskap.

-Ski er veldig gøy, sier jeg. Det må du lære deg!

-Jeg lover å ta meg tid til å prøve, sier han.

—

Boulevard Of Broken Dreams – Green Day

Elven sildret, forsiktig, sakte, nesten lydløst. Det var ikke lenge før solen kom til å forsvinne bak tretoppene der oppe i fjellsiden. Han tok fiskestangen under armen og smilte før han begynte å gå mot helikopteret som vi hadde parkert på en åpen slette noen meter bortenfor.

-Livet, sa han.

Det er ganske fint, det.

—

Viva La Vida – Coldplay

Det er asfalt. Overalt. På alle veiene. Og bilene stopper på rødt lys. Og ingen tuter. Det er søppelkasser. Som blir brukt. Og sykkelhjelmer. Folk bruker sykkelhjelm! Det er ingen som roper. Ingen kuer som ligger midt i veien. Alle går i klær som er grå, svarte og beige. Inne i sin egen boble. Og de ser ned på føttene sine. Men de trenger ikke å se hvor de går. For det er ikke griser, ikke høner, og ikke rennesteiner med kloakk.

Å komme til Australia er en absurd opplevelse.

Og jeg sover i en seng med dyne. Dyne! Og etter 40 timer på reisefot er det ufattelig deilig. Den første natten. Og så er det rart. For stille. For lett. For behagelig. Og å komme tilbake til den «vestlige» kulturen som jeg er så vant til blir plutselig overveldende. Alt er enkelt. Og alt er liksom trivielt. Og alt er latterlig dyrt.

Og jeg kan gå rundt en hel dag uten at noen prøver å snakke med meg. Og det er ensomt. Og det er kaldt. Og Melbourne som er kjent for å være en fargerik by full av spennende arkitektur og kultur, blir grå. Og falsk. Nesten latterlig.

Og så flyr jeg nordover. Og så sitter jeg på en 47 fots katamaran og ser på solnedgangen utenfor Whitsunday Islands på Australias østkyst. Og det er stillhet. Ingen som roper, ingen som gråter, ingen som synger. Og jeg får servert kylling som jeg ikke trenger å være bekymret for å spise. Og stjernehimmelen er ubegripelig vakker. Og jeg snorkler sammen med havskilpadder og fargerike fisker i turkist vann som ikke er forurenset. Og den hvite stranden er tom. Ingen andre mennesker.
Og livet er absurd og rart.

Og så smeller det i Sydney.

Og så er den store verden plutselig ikke så langt unna likevel.

—

The Absurdity Of What I Am – Origin

-Å, er du fra Norge? Jeg har en norsk venn!

-Å ja..?

-Ja! Erik Solheim!

Det er bare fem år siden den nesten 30 år lange borgerkrigen på Sri Lanka ble avsluttet. Det skjedde etter at regjeringsstyrker nedkjempet LTTE (Liberation Tigers of Tamil Eelam) med militær makt, en operasjon som antas å ha tatt flere titusen menneskeliv. Separatistbevegelsen, bedre kjent som Tamiltigerne, ble etablert i 1976 med det formål å skape en selvstendig tamilsk stat, Tamil Eelam, nordøst på Sri Lanka. Den 65 000 km2 store øya består hovedsakelig av to befolkningsgrupper, en singalesisk majoritet som utgjør om lag 75 % av befolkningen, og Tamiler, som utgjør om lag 18 %.

Det har i lang tid pågått en systematisk, om ikke uttalt, diskriminering av Tamiler på Sri Lanka, noe som har ført til sterke spenninger innad i landet. Flere tamilske organisasjoner, både sivile og militære, har tatt til orde for økt likestilling og/eller en separat tamilsk stat, men det er altså de militære Tamiltigerne som har vært den toneangivende. Organisasjonen ble etter hvert definert som en terrororganisasjon, både av den lokale regjeringen og av eksterne parter, deriblant EU og USA.

Selv om situasjonen i landet har stabilisert seg etter 2009, og krigen nå regnes som avsluttet, er det fortsatt lite tegn til forsoning og fruktbart samarbeid mellom partene. Den norske stat var tungt involvert i fredsprosessen, med en offisiell rolle som «tilrettelegger» og observatør. Den norske delegasjonen skal blant annet ha spilt en avgjørende rolle i utviklingen av våpenhvileavtalen som ble undertegnet i 2002 (men som begge parter senere brøt).

Det er likevel med en viss skepsis jeg viser frem det mørkerøde passet til mannen bak skranken. I Sri Lanka hersker det nemlig sterk uenighet om Norges rolle i fredsforhandlingene, og det er flere som har beskylt den norske delegasjonen for blant annet å ikke ha vært en nøytral part, men sympatisert med Tamilene. Misnøyen førte til flere voldelige demonstrasjon utenfor Sri Lankas ambassade i Oslo, samt angrep på en rekke norske mål i Sri Lanka, deriblant Redd Barnas kontor i Colombo. Norge er fortsatt et betent tema som stadig vekkes til debatt i riksmediene.

Det er dermed desto hyggeligere at mannen bak skranken møter oss med den veldig utdaterte, men tilsynelatende fortsatt særdeles morsomme:
-Are you from Norway?
-Ehm..yes.
-No way! Hahaha.

Menneskene jeg møter på den vakre tropiske øya er i det hele tatt et svært friskt pust etter over tre måneder i India. Det er fortsatt høye stemmer og store følelser, men det er mer nedpå, mer avslappet. Og det er en høflighet og villighet til å hjelpe, uten å få noen ting tilbake, annet enn et smil, som er den største forskjellen. En oppriktig, uegennyttig vennlighet. Det virker i alle fall sånn. Det kan hende jeg blir lurt av det faktum at Sri Lanka nå er helt avhengig av en økt strøm av turister for å stable seg skikkelig på beina.

Eller så blir man kanskje bare naturlig avslappet og vennlig innstilt av å bo i et så ubeskrivelig vakkert land som Sri Lanka (fortsatt) er. Kystbyene trues allerede av en glorete, litt harry trustifisering, men klarer heldigvis, enn så lenge, å tviholde på noe lokal kultur til tross for blinkende diskolys og Avicii på høyttalerne når klokken passerer midnatt. Innlandet er derimot en annen historie. Her ligger den mektige naturen fortsatt urørt og det er ennå langt mellom hver Bergans-sekk.

Og heldigvis er togene fortsatt gamle. Overfylte. Skranglete. Og uten dører så du kan henge ut av åpningen og kjenne vinden blåse i håret.

—

Railroad Days – Bob Seger

Det finnes mange måter å være inder på. 1,2 milliarder måter faktisk. Så hva er typisk indisk? Er det noe som i det hele tatt er typisk indisk? Kan man dra 1,2 milliarder mennesker, omtrentlig 240 ganger Norges befolkning, over én kam? Nei. Og det burde man heller ikke.

Men at det er en kunst å være inder, det er det ingen tvil om. En kunst å manøvrere i det som kalles verdens største demokrati. Et demokrati med 14 millioner slaver. Et demokrati der det å føde døtre fortsatt blir sett på som en synd. Et demokrati der 363 millioner mennesker lever under fattigdomsgrensen (3 kr/dag). Et demokrati?

Et mangfold så komplekst. Et byråkrati så innviklet og komplisert. Et samfunn der man har skjønt at det rett og slett ikke nytter å alltid følge reglene. Et fellesskap der veien blir til mens man går. Er det plass til å kjøre på høyre side av veien selv om man egentlig skal kjøre på venstre? Da kjører du på høyre. Koster det 10 rupee, men du har bare en 50-lapp og ingen veksel? Da koster den 50. Er restauranten stengt, men du er skikkelig sulten? Da er den åpen. Kjenner du tanten til broren til han på hjørnet? Da fikser det seg.

Et samfunn med store følelser. Mange farger. Høye stemmer. Et samfunn der naboen ser deg. Alltid. Men også passer på deg. Et samfunn der man alltid stiller opp, men aldri uten å forvente å få noe tilbake. Et samfunn der man må stille opp. Jobbe. Yte. Et samfunn uten et velferdssystem som plukker deg opp, men også et samfunn med åpne dører hvor enn du går. Gjestfrihet så intens og ekte. Og alltid te. Gi og ta. Det er en kunst å være inder.

Før jeg reiste var det store ord. Store ord om kynisme, grusomhet, ulykkelighet og urettferdighet. -India river sjelen ut av kroppen din, fillerister den og kaster den tilbake. Brutalt. Hensynsløst. –Du kommer til å hate India. Det er et land som gjør deg sint.

Det var ikke sånn. Kanskje var jeg over-forberedt? Kald? Kynisk? Må man være kynisk? For å klare å gå forbi mannen som sover blant søppel og løshunder på gaten? For å ikke tømme lommene og forbarme seg over moren med tre døtre som tigger utenfor restauranten der jeg akkurat har spist meg stappmett for under 10 kr?

Eller var jeg ydmyk? Klar over at jeg kanskje ikke vet best? Ikke overbevist om at et samfunn der man ikke prater sammen på bussen er så mye bedre. Et samfunn der vi ikke vet hvordan naboen har det, men nøyaktig hvor mye han tjener. Et samfunn der vi stuer de gamle bort til steder der vi slipper å se dem. Et samfunn der vi klager på bensinprisene og jubler over økt taxfree-kvote.

Vi er rikest i verden, men er vi best i verden? Har vi det bedre? Vet vi bedre?

Er vi lykkeligere?

Kjære India. Du har ristet sjelen min. Ikke brutalt og hensynsløst, men kjærlig og omsorgsfullt. Jeg har ledd, grått, smilt, hylt, kysset, vært redd, glad, hysterisk, oppgitt, ydmyk og engasjert. Du har vist meg ondskap, kjærlighet, urettferdighet, omsorg, håp og fortvilelse. Og du har lært meg at livet egentlig bare er en berg-og-dal-bane. Uansett hvem du er. Uansett hvor du er fra.  Og alt vi gjør, alt alle gjør, er å prøve å holde seg fast så godt det går, og nyte turen. Inni er vi like.

Mitt India, vi sees igjen. Jeg lover.

—

Kunsten å være inder – Karpe Diem

-Her i India har vi ikke trafikkregler, ingen følger dem uansett.

– Men dere kjører på venstre side av veien?

– Næh, vi kjører der det er plass.

Akkurat dét skulle vise seg å være en sannhet uten særlig mange modifikasjoner. I et sammensurium av motorsykler, lastebiler, høner, syklister, biler, kuer, skolebarn, busser, søppel og hunder avvikles den indiske trafikken med et lydbilde så intenst og overdøvende at en heavy-metalkonsert er balsam for ørene i forhold. Og man kjører, bokstavelig talt, der det er plass, uansett om det er i motsatt kjørefelt, i grøften, eller i den smale glippen mellom to lastebiler som har planet tettpakket med rustne, men fulle, gassbeholdere. Det tutes, ropes, bråbremses og gasses på igjen. De eneste som har trumfkort i den indiske trafikken, er kuene. De hellige kuene. De ligger, tilsynelatende uanfektet, midt i veien og sover eller spiser mens det intense kaoset utspiller seg rundt dem.

Vel, kaos er kanskje feil ord. For det finnes utrolig nok et system. En felles forståelse. Gjensidig respekt, til og med.

-Hvis det er en som vil kjøre fort, så slipper vi ham frem. Null problem. Alle kommer jo dit de skal til slutt. Det er ikke noe vits i å være sint, sier han mens han trekker på skuldrene og tuter på bilen foran.

Den uavbrutte tutingen, fra alle kanter, er nemlig ikke et tegn på aggressivitet, det er et essensielt kommunikasjonsverktøy som ikke kan ignoreres (ikke at det hadde vært mulig uansett). Indere kjører, tross uanstendig høy fart, med alle sanser åpne. En fullstendig tilstedeværelse i aktiviteten som utføres gjør at alle luker utnyttes perfekt, forbikjøringer foretas med minste, men mulige margin. Ingen trafikkork, ingen forkjørsrett. Alle kommer seg frem i en samhandling så intenst fascinerende at selv den ypperste logistikk-ekspert ville blitt imponert.

Og man tar seg i å tenke at, jøss, kanskje dette er en bedre idé. En bedre idé enn trafikklys som alltid er røde når man har dårlig tid, rundkjøringer der ingen fletter, høyreregel og vikepliktskilt. Bedre enn debattinnlegg i avisene om irriterende syklister og bedre enn nypolerte Teslaer som med trafikkloven i lomma dundrer avgårde i kollektivfeltet med intet annet for øyet enn å komme først frem. Fordi det er deres rett.

Men, statistikkens tall lyver dessverre ikke. For det går ikke alltid bra i den indiske trafikken. Det går kanskje overraskende ofte bra, men ikke ofte nok. Verdens Helseorganisasjon konstaterte i 2010, da de for første gang publiserte Global Status Report on Road Safety, at India er det landet i verden med høyest forekomst av trafikkrelaterte dødsfall pr. år. Indiske myndigheter opererer selv med et dødstall på 135.000 i året, noe som tilsvarer om lag 15 dødsulykker i timen. Og det inkluderer bare dem som omkommer på stedet, ikke de som dør som følge av skadene i timene eller dagene etter ulykken. I et gjennomkurrupt land med over 1,2 milliarder innbyggere må også mørketallene antas å være store. Myndighetene utpeker fyllekjøring som den fremste årsaken til de høye ulykkestallene, med manglende bruk av sikkerhetsbelter, hjelm og barnesikring, samt høy fart som andre viktige årsaker.

Men så står du der da. I byen som er hjemmet ditt de neste månedene, og har to valg. Enten kan du bli i leiligheten, eller så kan du begi deg ut på det livsfarlige prosjektet det faktisk er å dra på butikken. Du kan kaste deg ut i kaoset, som jo egentlig ikke er et kaos når du har skjønt systemet, og prøve som best du kan å manøvrere deg mellom rennesteiner, tuk-tuker, scootere, kumøkk, busser, syklister, biler og gamle damer som selger bananer.

Og systemet, det er som følger:

Du må bevege deg som om du ikke verdsetter livet, det absolutt dummeste du kan gjøre, er å nøle.

Du må akseptere at 2 cm klaring er god margin.

Du må aldri betvile dine medtrafikanters evne og vilje til å slippe deg frem, så lenge du tydelig viser hvor du skal.

Åpne sanser og tålmodighet er din beste venn.

1-3 korte tut betyr «pass på, her kommer jeg». Brukes med jevne mellomrom (ca. hver 10. meter), og hyppigere på vei inn i kryss eller hvis det er noen som går eller sykler langs veien noen meter foran.

Mange, korte tut betyr «nå kjører jeg forbi deg i blindsonen din, så hold linja».

En veivende hånd har samme funksjon som et blinklys.

Og hører du ett, langt tut må du passe deg. Ut av veien. Øyeblikkelig.

—

She Can Stop Traffic – Television Personalities

Det er 63 år siden han åpnet øyene for første gang. Nå stirrer de rett på meg. De er blanke, og fylt med oppriktighet, anger og en bunnløs sorg.

-Mitt høyeste ønske er å dø plutselig, men fredfullt. Jeg vil ikke være pleietrengende. Jeg vil ikke at noen skal måtte ta vare på meg hver dag. Jeg vil ikke være en byrde, ikke være til bry for andre. Jeg vil bare dø fort.

I løpet av de siste 50 årene har andelen innbyggere over 60 år tredoblet seg i India. Man regner med at det vil være om lag 113 millioner eldre i India innen utgangen av 2015, og hele 300 millioner innen 2050. Men det finnes ikke et velferdssystem, ikke helsepersonell, infrastruktur, planer og systemer for å ta imot denne enorme eldrebølgen som nå skyller over verdens nest mest folkerike land.

De eldre regnes nemlig for å være familiens ansvar i India. Såkalte «joint families», husholdninger der flere generasjoner bor under samme tak, har vært normen, og indiske familiebånd har tradisjonelt vært laget av det mest robuste materiale. Men mens det morderne India nå seiler avgårde til nye farvann, kjenner kapitalismens og industrialismens vind rive i seilene og stadig oppdager nye muligheter, nye inntektskilder, ny kultur og ny teknologi, slites båndene til bristepunktet. Ankeret, det tradisjonelle India i hjertet av Asia, får en stadig tøffere jobb med å holde igjen. Og tilbake står Indias foreldre, de som kjempet for frigjøringen fra det britiske imperiet og som på mange måter la grunnlaget for mulighetene dagens India nå utnytter.

Indiske aviser formidler stadig historier om foreldre og besteforeldre som blir dumpet og forlatt på øde landeveier, utsatt for fysisk vold, og tvunget til å overføre eiendommer og formuer til sine barn og svigerbarn som senere stikker av og lar opphavet stå igjen alene, uten penger, omsorg eller et sted å bo. En rapport utarbeidet av organisasjonen HelpAge hevdet i 2012 at over 30 % av Indias eldre blir mishandlet daglig, enten fysisk, verbalt eller strukturelt. Fordi mishandlingen i nesten alle tilfeller blir utført av offerets nærmeste familie, blir inntil 98 % av tilfellene aldri anmeldt.

-Jeg har to sønner. Etter at de giftet seg, dro de avgårde. Flyttet til et annet sted i landet der de kunne tjene mer penger. Jeg var en byrde for dem, en utgift. Så de forlot meg.

Hun lager en bevegelse med høyrehånden. Som om hun vifter noe bort. Det er to år siden redningen kom. Overlatt til seg selv, stadig utfordret av en sviktende helse, fikk Madhurambal innvilget plass på omsorgshjemmet til den ideelle hjelpeorganisasjonen Volontariat.  Her bor det om lag 30 eldre som ellers ville vært hensatt til et liv blant søppel og løshunder i Pondicherrys gater. Her får de et trygt sted å sove, rene omgivelser uten forsøpling, medisinsk oppfølging, gode sanitetsforhold, tre daglige måltider, og kanskje viktigst: fellesskap og verdighet.

-De andre beboerne blir ikke en erstatning for familien. Ingen kan erstatte familie. Men vi har et veldig fint samhold og hjelper hverandre.

I tillegg til dem som blir etterlatt av sine barn og barnebarn, finnes dem som aldri giftet seg og dermed ikke har noen familie. Disse møter store utfordringer når de som forventes å ta vare på dem, faktisk ikke eksisterer. Myndighetene har de senere årene innført flere reformer og planer som skal hjelpe eldre som mangler omsorgspersoner, eller som ikke omfattes av landets pensjonsordninger (som kun favner offentlige ansatte, samt noen få utvalgte, internasjonale selskaper), men som med så mye annet i indisk politikk er det dessverre lang vei fra teori til praksis.

-Jeg mistet livet mitt da jeg valgte å ikke gifte meg. Jeg har vært egoistisk og uansvarlig. Det angrer jeg på. Hvis jeg fikk leve livet på nytt ville jeg hatt en familie. Og jeg ville ha prøvd å hjelpe så mange mennesker som mulig, spesielt de fattige. Det er Indias største utfordring i fremtiden, at forskjellene mellom fattig og rik bare øker.

Subramanis øyne rommer ikke bare håpløsheten, det er også plass til omsorg, optimisme og livsglede. Han er blant beboerne på Volontariat med best helse, noe han nå utnytter til det fulle ved å hjelpe de ansatte med daglige gjøremål, samt å ta ekstra ansvar for det sosiale miljøet.

-Jeg vil gjøre opp for alt jeg har forsømt tidlige. Jeg vil hjelpe, gi omsorg. Ikke være en byrde. Jeg har litt vondt i ryggen. Og så har jeg en skade i skulderen. Men jeg gjør så godt jeg kan.

De flokker seg nå. Vil bli tatt bilder av. Vil klemme. Ta på den bleke huden. Kjenne på de rare klærne. De ler. Smiler. Prater i vei. Jeg skjønner ikke stort, men de tamilske glosene jeg har klart å lære meg skaper stor begeistring.

-Du må fortsette å komme på besøk. Vi blir så glad når unge mennesker er interessert i å snakke med oss. Med oss! Det gir verdighet i livene våre. Du må aldri slutte å besøke de eldre.

Møtene på Volontariat rister i sjelen. Snart skal jeg hjem. Jeg skal gå gjennom Pondicherrys gater, fulle av søppel, fulle av løshunder, av urin, skitt, støv og støy. På veien hjem må jeg sannsynligvis flere ganger skifte retning slik at jeg unngår å tråkke på en av de mange menneskene som ligger og sover på fortauet. Og så kommer jeg hjem til leiligheten min. Den har dørvakt på jobb 24 timer i døgnet. Stor stue, kjøkken, tv, dusj med varmt vann. Internettilgang og felles takterrasse med prosjektor og storskjerm.

Jeg ser rett inn i de brune øynene.

-Jeg er i starten av voksenlivet. Hvis du skulle gi meg et råd, hva skulle det være?

-Ta vare på dine foreldre. Møt mennesker med respekt, verdighet og kjærlighet. Vær en rollemodell for andre.

Og sørg for å bli gift.

__

Where is the Love? – Black Eyed Peas