Det er asfalt. Overalt. På alle veiene. Og bilene stopper på rødt lys. Og ingen tuter. Det er søppelkasser. Som blir brukt. Og sykkelhjelmer. Folk bruker sykkelhjelm! Det er ingen som roper. Ingen kuer som ligger midt i veien. Alle går i klær som er grå, svarte og beige. Inne i sin egen boble. Og de ser ned på føttene sine. Men de trenger ikke å se hvor de går. For det er ikke griser, ikke høner, og ikke rennesteiner med kloakk.

Å komme til Australia er en absurd opplevelse.

Og jeg sover i en seng med dyne. Dyne! Og etter 40 timer på reisefot er det ufattelig deilig. Den første natten. Og så er det rart. For stille. For lett. For behagelig. Og å komme tilbake til den «vestlige» kulturen som jeg er så vant til blir plutselig overveldende. Alt er enkelt. Og alt er liksom trivielt. Og alt er latterlig dyrt.

Og jeg kan gå rundt en hel dag uten at noen prøver å snakke med meg. Og det er ensomt. Og det er kaldt. Og Melbourne som er kjent for å være en fargerik by full av spennende arkitektur og kultur, blir grå. Og falsk. Nesten latterlig.

Og så flyr jeg nordover. Og så sitter jeg på en 47 fots katamaran og ser på solnedgangen utenfor Whitsunday Islands på Australias østkyst. Og det er stillhet. Ingen som roper, ingen som gråter, ingen som synger. Og jeg får servert kylling som jeg ikke trenger å være bekymret for å spise. Og stjernehimmelen er ubegripelig vakker. Og jeg snorkler sammen med havskilpadder og fargerike fisker i turkist vann som ikke er forurenset. Og den hvite stranden er tom. Ingen andre mennesker.
Og livet er absurd og rart.

Og så smeller det i Sydney.

Og så er den store verden plutselig ikke så langt unna likevel.

—

The Absurdity Of What I Am – Origin