Det er lørdag ettermiddag på Hollywood Boulevard. Solen er sjenert i dag. Dekket av grå, nærmest ugjennomtrengelige skyer. Den skinner så vidt, i all sin prakt. Gjør det den kan best. Presser de varme strålene ned på de rosa og gullfargede hellene der nede på fortauet. Noen sekunder. Så kommer en ny, grå sky og skyver den bort. Vekk. Ute av syne. Så gir solen opp. Liksom sukker tungt, og trekker seg tilbake.

Det er bare en drøy uke til den 87. Oscar-utdelingen skal gå av stabelen. Med rød løper. Blitslys. Hundrevis av journalister og millioner av tv-seere. De vellykkede, de som klarte det, kom seg gjennom nåløyet. Stjernene. De skal feires. Med brask og bram. De oppfylte drømmene skal applauderes. Men utenfor Dolby Theatre er det ennå stille. Overraskende stille. Grått. Turister tar bilder av stjernene på bakken. De er overalt. Rosa stjerner med berømte navn i gullskrift. Tett i tett på begge sider av en av verdens mest kjente gater. Snart må det være fullt. Snart er det ikke plass til flere stjerner.

Og denne erkjennelsen virker å ligge som et tungt teppe over drømmenes dal denne lørdagen. For her er ingen gryende skuespillerspirer som viser talentet sitt i gatene. Ingen gitarer som spilles på i håp om å bli oppdaget av en stjerneprodusent. Ingen smil. Ingen optimisme. Her er i stedet en underlig følelse av håpløshet. Kapitulasjon. Nederlag. Det er drømmer som brast.

Den amerikanske drømmen lever ikke lenger i Hollywoods gater.

Det gjør den imidlertid om lag 550 kilometer lenger nord. Silicon Valley, et distrikt sørøst for storbyen San Francisco, var inntil midten av 1900-tallet preget av store områder med fruktåkre. Den teknologiske revolusjonen som området i dag er kjent for (og også har fått sitt navn fra), begynte så smått da Standford-studentene Bill Hewlett og David Packard grunnla et ikke ukjent dataselskap i 1939. Det virkelige gjennombruddet kom likevel ikke før om lag 40 år senere da teknologigiganten Apple Inc. ble født i garasjen til Steve Jobs. I dag har området blitt selve symbolet på datateknologiens overveldende, nesten ubegripelige gullalder, og huser verdensledende selskaper som blant annet Google, Facebook, Netflix, LinkedIn, Adobe Systems, ScanDisk og eBay.

Antallet teknologiselskaper i området nærmer seg nå hele 20.000 (!), og Silicon Valley er det stedet i USA med høyest konsentrasjon av teknologijobber (om lag 290 pr. 1000 ansatt i privat sektor). Nesten 50 % av alle høyrisiko-investeringer i landet blir også plassert her. Gjennomsnittslønnen for en såkalt high-tech employee i Silicon Valley ligger på om lag 1,5 millioner kroner, og området er således også det stedet i USA med høyest tetthet av dollar-milliardærer.

Det koker i Silicon Valley.

På en kafè i Mountain View pitches det idéer over en lav sko denne onsdag formiddagen. Det finnes ikke et eneste ledig bord, ei heller et bord uten en laptop og gryende drømmer. Det snakkes med store ord. Om penger. Om suksess. Om muligheter. Fantasiene flommer.

Den amerikanske drømmen var ikke død. Den er her. Akkurat her og akkurat nå.

Men hvor er baksiden? Er det en bakside? En pris å betale? Hva skjer når alt gikk bra? Når alt det du drømte om gikk i oppfyllelse?

Philoma er politisk flyktning fra Eritrea. Han og broren flyktet fra drapstrusler og forfølgelse for 12 år siden. Han drømte ikke om å komme tilbake. Alt han drømte om var et nytt liv. En utdannelse. Og en jobb. Han flyktet til Tyskland der han kom inn på universitetet og tok en mastergrad i datateknologi. Så bar det til Silicon Valley. Drømmen gikk i oppfyllelse. Datajobb. Mye penger.

Men han sitter ikke foran en datamaskin når jeg møter ham. Han sitter i en taxi. I førersetet. Nå kjører han drosje i San Franciscos gater, godt hjulpet av GPS-teknologi han selv har vært med på å utvikle.

-Jeg måtte ha en pause. Jeg måtte bort, og ut av boblen.

Å komme til USA var et lykketreff for Philoma. Han savner broren sin i London, men ellers fikk han alt han hadde tenkt at han ønsket seg.

-Jeg er veldig takknemlig for alle mulighetene jeg har fått her.

Han velger ordene med omhu nå.

-Men jeg synes pengefokuset er vanskelig å takle. Det er veldig sånn «mye vil ha mer». Jeg ser nesten ikke vennene mine lengre. Alle må bare jobbe, jobbe, jobbe. De har ikke tid til noe annet lenger. Ikke tid til å være sosiale. Det virker som om de har glemt hva som egentlig er viktig.

Han kunne tatt seg helt fri, men han ville ikke sitte alene hjemme i leiligheten sin. Han ville møte nye mennesker. Snakke med folk. Så han bestemte seg for å kjøre taxi. Et års tid. Nå står imidlertid en ny jobb og venter på ham, men ikke i Silicon Valley.

-Jeg skal jobbe med den samme GPS-teknologien som tidligere, men i Colorado. Jeg vet ikke, men det virker som om folk er mer sosiale der. At de er mer ute, finner på ting og er sammen.

Han kan ikke stå på ski. Kan ikke stå på snowboard. Skøytene har han lagt på hylla etter å ha slått seg sist gang han prøvde. Men han gleder seg til å komme til snøen. Gleder seg til å jobbe med fagfeltet sitt igjen. Til å danne nye vennskap.

-Ski er veldig gøy, sier jeg. Det må du lære deg!

-Jeg lover å ta meg tid til å prøve, sier han.

—

Boulevard Of Broken Dreams – Green Day