Det finnes mange måter å være inder på. 1,2 milliarder måter faktisk. Så hva er typisk indisk? Er det noe som i det hele tatt er typisk indisk? Kan man dra 1,2 milliarder mennesker, omtrentlig 240 ganger Norges befolkning, over én kam? Nei. Og det burde man heller ikke.

Men at det er en kunst å være inder, det er det ingen tvil om. En kunst å manøvrere i det som kalles verdens største demokrati. Et demokrati med 14 millioner slaver. Et demokrati der det å føde døtre fortsatt blir sett på som en synd. Et demokrati der 363 millioner mennesker lever under fattigdomsgrensen (3 kr/dag). Et demokrati?

Et mangfold så komplekst. Et byråkrati så innviklet og komplisert. Et samfunn der man har skjønt at det rett og slett ikke nytter å alltid følge reglene. Et fellesskap der veien blir til mens man går. Er det plass til å kjøre på høyre side av veien selv om man egentlig skal kjøre på venstre? Da kjører du på høyre. Koster det 10 rupee, men du har bare en 50-lapp og ingen veksel? Da koster den 50. Er restauranten stengt, men du er skikkelig sulten? Da er den åpen. Kjenner du tanten til broren til han på hjørnet? Da fikser det seg.

Et samfunn med store følelser. Mange farger. Høye stemmer. Et samfunn der naboen ser deg. Alltid. Men også passer på deg. Et samfunn der man alltid stiller opp, men aldri uten å forvente å få noe tilbake. Et samfunn der man må stille opp. Jobbe. Yte. Et samfunn uten et velferdssystem som plukker deg opp, men også et samfunn med åpne dører hvor enn du går. Gjestfrihet så intens og ekte. Og alltid te. Gi og ta. Det er en kunst å være inder.

Før jeg reiste var det store ord. Store ord om kynisme, grusomhet, ulykkelighet og urettferdighet. -India river sjelen ut av kroppen din, fillerister den og kaster den tilbake. Brutalt. Hensynsløst. –Du kommer til å hate India. Det er et land som gjør deg sint.

Det var ikke sånn. Kanskje var jeg over-forberedt? Kald? Kynisk? Må man være kynisk? For å klare å gå forbi mannen som sover blant søppel og løshunder på gaten? For å ikke tømme lommene og forbarme seg over moren med tre døtre som tigger utenfor restauranten der jeg akkurat har spist meg stappmett for under 10 kr?

Eller var jeg ydmyk? Klar over at jeg kanskje ikke vet best? Ikke overbevist om at et samfunn der man ikke prater sammen på bussen er så mye bedre. Et samfunn der vi ikke vet hvordan naboen har det, men nøyaktig hvor mye han tjener. Et samfunn der vi stuer de gamle bort til steder der vi slipper å se dem. Et samfunn der vi klager på bensinprisene og jubler over økt taxfree-kvote.

Vi er rikest i verden, men er vi best i verden? Har vi det bedre? Vet vi bedre?

Er vi lykkeligere?

Kjære India. Du har ristet sjelen min. Ikke brutalt og hensynsløst, men kjærlig og omsorgsfullt. Jeg har ledd, grått, smilt, hylt, kysset, vært redd, glad, hysterisk, oppgitt, ydmyk og engasjert. Du har vist meg ondskap, kjærlighet, urettferdighet, omsorg, håp og fortvilelse. Og du har lært meg at livet egentlig bare er en berg-og-dal-bane. Uansett hvem du er. Uansett hvor du er fra.  Og alt vi gjør, alt alle gjør, er å prøve å holde seg fast så godt det går, og nyte turen. Inni er vi like.

Mitt India, vi sees igjen. Jeg lover.

—

Kunsten å være inder – Karpe Diem