-Å, er du fra Norge? Jeg har en norsk venn!

-Å ja..?

-Ja! Erik Solheim!

Det er bare fem år siden den nesten 30 år lange borgerkrigen på Sri Lanka ble avsluttet. Det skjedde etter at regjeringsstyrker nedkjempet LTTE (Liberation Tigers of Tamil Eelam) med militær makt, en operasjon som antas å ha tatt flere titusen menneskeliv. Separatistbevegelsen, bedre kjent som Tamiltigerne, ble etablert i 1976 med det formål å skape en selvstendig tamilsk stat, Tamil Eelam, nordøst på Sri Lanka. Den 65 000 km2 store øya består hovedsakelig av to befolkningsgrupper, en singalesisk majoritet som utgjør om lag 75 % av befolkningen, og Tamiler, som utgjør om lag 18 %.

Det har i lang tid pågått en systematisk, om ikke uttalt, diskriminering av Tamiler på Sri Lanka, noe som har ført til sterke spenninger innad i landet. Flere tamilske organisasjoner, både sivile og militære, har tatt til orde for økt likestilling og/eller en separat tamilsk stat, men det er altså de militære Tamiltigerne som har vært den toneangivende. Organisasjonen ble etter hvert definert som en terrororganisasjon, både av den lokale regjeringen og av eksterne parter, deriblant EU og USA.

Selv om situasjonen i landet har stabilisert seg etter 2009, og krigen nå regnes som avsluttet, er det fortsatt lite tegn til forsoning og fruktbart samarbeid mellom partene. Den norske stat var tungt involvert i fredsprosessen, med en offisiell rolle som «tilrettelegger» og observatør. Den norske delegasjonen skal blant annet ha spilt en avgjørende rolle i utviklingen av våpenhvileavtalen som ble undertegnet i 2002 (men som begge parter senere brøt).

Det er likevel med en viss skepsis jeg viser frem det mørkerøde passet til mannen bak skranken. I Sri Lanka hersker det nemlig sterk uenighet om Norges rolle i fredsforhandlingene, og det er flere som har beskylt den norske delegasjonen for blant annet å ikke ha vært en nøytral part, men sympatisert med Tamilene. Misnøyen førte til flere voldelige demonstrasjon utenfor Sri Lankas ambassade i Oslo, samt angrep på en rekke norske mål i Sri Lanka, deriblant Redd Barnas kontor i Colombo. Norge er fortsatt et betent tema som stadig vekkes til debatt i riksmediene.

Det er dermed desto hyggeligere at mannen bak skranken møter oss med den veldig utdaterte, men tilsynelatende fortsatt særdeles morsomme:
-Are you from Norway?
-Ehm..yes.
-No way! Hahaha.

Menneskene jeg møter på den vakre tropiske øya er i det hele tatt et svært friskt pust etter over tre måneder i India. Det er fortsatt høye stemmer og store følelser, men det er mer nedpå, mer avslappet. Og det er en høflighet og villighet til å hjelpe, uten å få noen ting tilbake, annet enn et smil, som er den største forskjellen. En oppriktig, uegennyttig vennlighet. Det virker i alle fall sånn. Det kan hende jeg blir lurt av det faktum at Sri Lanka nå er helt avhengig av en økt strøm av turister for å stable seg skikkelig på beina.

Eller så blir man kanskje bare naturlig avslappet og vennlig innstilt av å bo i et så ubeskrivelig vakkert land som Sri Lanka (fortsatt) er. Kystbyene trues allerede av en glorete, litt harry trustifisering, men klarer heldigvis, enn så lenge, å tviholde på noe lokal kultur til tross for blinkende diskolys og Avicii på høyttalerne når klokken passerer midnatt. Innlandet er derimot en annen historie. Her ligger den mektige naturen fortsatt urørt og det er ennå langt mellom hver Bergans-sekk.

Og heldigvis er togene fortsatt gamle. Overfylte. Skranglete. Og uten dører så du kan henge ut av åpningen og kjenne vinden blåse i håret.

—

Railroad Days – Bob Seger