-Hvor mange ønsker kan man få, tror du?

-Jeg aner ikke.

-Da sier vi tre. Såpass må det jo være.

Fortsatt usikre på detaljene i den religiøse handlingen vi nå var i ferd med å utføre, hadde vi lagt ut på en 14 kilometer lang pilgrimsferd under stjernehimmelen i den lille byen Tiruvannamalai, omlag 3 timer vest for vårt nye hjem i Pondicherry. Den stekende lampen som tilhører dagen hadde nettopp avsluttet sitt skift og ble nå erstattet av nattens bleke som, sjenert og perfekt rund, tittet fram mellom tretoppene. Flere titalls tusen mennesker vandret sammen med oss i denne månedens «Girivalam», sammensatt av de tamilske ordene giri og valam; fjell og sirkel. En sirkel rundt fjellet.

Desperat jamrende, lettsindig skravlende, syngende, rautende, bjeffende, mumlende, tause, lattermilde og alvorlige, gamle og unge. Toget, et sammensurium av lukter, lyder, farger, kuer, hunder og mennesker, vandret i solens retning rundt det hellige fjellet, Arunchala, og var en tydelig demonstrasjon på mangfoldet som det komplekse India er så kjent for. Felles for oss alle var likevel at vi nå var samlet rundt et hellig ritual som finner sted hver fullmåne.

Shiva, kjent som «ødeleggeren», danner sammen med Brahmã («skaperen») og Vishnu («opprettholderen»), en gudommelig treenighet, Trimurti, i hinduismen. Men hadde det enda stoppet der. Alle de tre fremtrer i hundrevis av ulike utgaver, som alle har variasjoner i både egenskaper, kjønn og utseende. For ikke å snakke om de tusenvis (!) av andre gudene som også tilbes i verdens eldste, nålevende religion.

Når vi nå stadig tilbakela kilometer på kilometer i støvskyen som omga oss, var det imidlertid kun én versjon som var i fokus, nemlig Shiva i form av ild. Men å finne ut nøyaktig hvordan Shiva, ilden og det hellige fjellet var tilknyttet hverandre, vel, det var lettere sagt enn gjort. Sannsynligvis finnes det like mange versjoner av historien som det fantes vandrende pilgrimmer denne unge septembernatten.

Det later likevel til å være bred enighet om at den månedlige rusleturen (eller snarere treningsturen med tanke på det imponerende tempoet) fører med seg en rekke fordeler, både fysisk og spirituelt. I tillegg til de helsemessige gevinstene skal nemlig pilgrimsturen også oppfylle ønsker, slette synder, samt befri fra gjenfødelsens fangenskap. Men, det er under forutsetningen at Girivalam-reglene følges. De er, som så mye annet i indisk religionskultur, både mange og kompliserte, men en av dem er likevel åpenbar: Girivalam skal gjennomføres barbeint. Feighet og fordommer lenker føttene våre til joggeskoene de første kilometerne, og det er en befrielse å føle den myke asfalten, vasket og feiet for anledningen, når vi endelig bestemmer oss for å ta fottøyet av, og gjennomføre det hellige ritualet på ekte vis.

Mens vi går nærmer klokken seg stadig midnatt, men nattens ubarmhjertige mørke har måttet gi tapt for den lysende stjernehimmelen over oss.

-Ønsket du deg noe da?

-Ja, det gjorde jeg.

—

When You Wish Upon A Star – Cliff Edwards