Det kommer en tid når møter blir minner. Når steder, lukter og smaker blir minner. Når følelser og inntrykk bare kan gjenkalles hvis du lukker øynene.

Minner om å spandere middag på over 300 indere, laget av tre geiter som ble slaktet, flådd og tilberedt rett på steingulvet utenfor barnehjemmet. Om gutter som med konsentrerte blikk og ivrige fingre hjalp til med å skrelle og kutte flere titalls kilo løk i små, små biter. Minner om å se dem finne frem skjorten med færrest hull, sette seg med bena i kors ute på gårdsplassen og oppspilt, men tålmodig, vente på resten av gjestene som besto av mine nye lærerkolleger og deres familier samt venner av barnehjemmet. Minner om å for anledningen bære en seks meter lang rosa og gullfarget sari, der omtrent to meter av stoffet er surret rundt kroppen, mens de resterende fire er samlet sammen midt foran på magen. Ikke mitt mest attraktive øyeblikk, i mine øyne, men skal man dømme etter de overveldende komplimentene som strømmet mot meg i kveldsmørket, akkompagnert av hundrevis av rosa roser, smykker og andre gaver som takk for maten, ble det tradisjonelle klesplagget båret nøyaktig slik det skulle.

Men dessverre også minner om å samme kveld føle seg liten og alene i verden– etter å ha opplevd å få festmiddagen i retur for syvende (!) gang den natten. Minner om å tenke at jeg kanskje hadde spist kjøtt for siste gang i mitt liv (det hadde jeg ikke), men definitivt at jeg hadde spist geitetarmer for siste gang (det stemmer nok).

Minner om et sammensurium av kloakk, søppel, matrester og kadavre side om side med små barn som lekte eller gjorde lekser, og husmødre som tilberedte dagens middag. Minner om dyr og mennesker som anså hele landsbyen som sitt toalett og som blottet for sjenanse utførte sine nødvendigheter til alle døgnets tider. Minner om avrevne plastposer som eneste beskyttelse for de kraftige regnskurene, og om smilene som tross alt trakk oppmerksomheten bort fra alt det andre.

Minner om den pensjonerte, muslimske læreren som hver dag besøkte landsbyens pastor for å diskutere religion og filosofi. Minner om stoltheten jeg følte da han ga meg kallenavnet Nora. Den gamle mannen hadde en spesiell forkjærlighet for norsk litteratur, og mente at en ung kvinne som dro helt alene til India unektelig måtte dele noen egenskaper med Ibsens sterke karakter i «Et dukkehjem». Minner om begeistringen han demonstrerte da han viste frem sitt slitte eksemplar av «Sofies verden» – på urdu.

Minner om å oppdage at de førti sekstenåringene i hvite skoleuniformer som jeg plutselig hadde fått ansvar for, var langt flinkere i engelsk enn jeg hadde blitt forespeilet. Minner om å nærmest kunne ta og føle på de store drømmene som sakte ble sluppet frem i lyset da vi snakket om utdanning, reiser og fremmede kulturer. Minner om å brutalt møte mine egne fordommer da jeg oppdaget at disse ungdommene også hadde full kontroll på hvem som er president i USA, rekkefølgen på verdens største land målt i areal og nøyaktig i hvilket år Neil Armstrong snakket om «the giant leap». Minner om oppriktigheten i øynene deres da de sa at de kunne ønske jeg skulle være læreren deres for alltid.

Minner om å se 50 barnehjemsjenter oppdage såpebobler for første gang. Minner om språkforvirring, latter og sterke møter. Minner om nervøse smil som raskt forandret seg til ekte, entusiastiske smil når de ble møtt av en blek, vinkende hånd.

Og heldigvis ingen minner om slanger!

Møtene i Chopda har blitt til minner, og jeg har nå dratt videre til byen Pondicherry, helt sør i India. Og det er som å komme til en annen verden. Her er det asfalt! Og varmt vann i dusjen (i alle fall det meste av tiden). Denne byen, som frem til 1954 var en del av Frankrikes koloni i India, er mitt hjem de neste elleve ukene. Her skal jeg gjøre yoga i soloppgangen, lære å lage mat av indiske husmødre og fordype meg i komplekse, og dessverre skremmende dagsaktuelle, teorier og spørsmål om fredsarbeid og konfliktløsing.
Jeg har bladd til neste side i minneboken allerede.

—

Memories – Cats Musical