Klokken har så vidt passert syv om morgenen når vi setter kursen nordover mot Vaijapur, en liten landsby som ligger helt på grensen til delstaten Madhya Pradesh. Den deler faktisk navn med en annen landsby, om lag 5 timers kjøretur sørover. Men mens Vaijapur i sør kan skilte med hele 37.000 innbyggere, har Vaijupur i nord kun 800, de fleste av dem stammefolk, eller bare «tribal people» som er samlebetegnelsen her i India.

Vaijupur i nord er imidlertid viden kjent for sitt lørdagsmarked, og da spesielt den delen som tilbyr dyr. Bønder drar langveisfra for å kunne tilby geiter, høns, griser og okser til horder av tilreisende kunder. Og vi er tidlig ute for å stå først i køen. Målet for dagens shopping er nemlig intet mindre enn to friske, fine og spreke geiter. Beløpet du må ut med for en sprell levende geit nå til dags avhenger av dyrets vekt, men ligger på mellom 400 og 600 norske kroner, noe som for mange indere tilsvarer en hel månedslønn. Dessverre skal våre nye ervervelser straks lide en tragisk skjebne når de dagen etter skal bli hovedingrediens i et festmåltid for over 300 personer. Likevel er de (forhåpentligvis) fortsatt lykkelig uvitende om hva de har i vente når de bringes fra markedet og til huset der vi blir tilbudt dagens første runde med te. Stadig servert med usannsynlig mye sukker, og stadig med bøffelmelk, selvfølgelig.

Turen til Vaijapur byr nemlig også på en rekke besøk i indiske hjem. Har du først vært på besøk hos bestemor, må du for all del ikke tro at du kan forlate landsbyen før du også har vært på besøk hos samtlige barn, barnebarn, svigerdøtre, onkler, tanter og andre perifere slektninger. Alle like gjestfrie, og alle like sitrende, dog nesten overraskende høflig, nysgjerrige på den bleke skapningen fra nord. En eldre kvinne som tilhører stammefolket mangler språk, men med tegn og klikkelyder signaliserer hun sin entusiasme over at jeg må ha kommet til India med fly. En absurd, abstrakt og fjern tanke for den analfabete kvinnen. Hun er klassisk antrukket, og den eksponerte magen er et tydelig vitnesbyrd om verdensborgerne hun har båret frem. Like fullt regnes den som attraktiv, og derfor går kvinner i alle aldre med magen bar. Stammefolket er også kjent (og av andre indere anklaget) for å tviholde på gamle tradisjoner uansett om nye, moderne og mer effektive løsninger blir tilbudt. En av oppfinnelsene som stammefolket fortsatt ikke finner hensiktsmessig, er banker. Derfor bærer denne kvinnen alle sine verdier på kroppen i form av tunge smykker i ekte gull og sølv. Jo rikere, jo sterkere, altså.

En annen kvinne møter oss med et bredt, men sjenert smil ved inngangen til familiens restaurant. Denne drifter hun sammen med sin mann, hans andre kone og deres til sammen ni barn. Det tiende bærer hun i magen. Han (det må bli en han!) er klar til å møte verden om to måneder. Hittil har hun nemlig født fem jenter. En skandale. I store deler av India regnes nemlig jenter fortsatt kun som en utgift, ikke en ressurs. Det er guttebabyer som gir håp om inntekt og forsørgelse av familien, jentebabyer er, blant annet på grunn av medgiften som må betales ved et giftemål, en byrde i et indisk samfunn som fortsatt preges av enorme sosiale forskjeler. Dette fører til at kjønnsbestemt abort er et stadig økende problem. UNICEF har tidligere hevdet at 7000 (!) jentefostre fjernes daglig i India. Dette har ført til en rekke lovverk, som blant annet forbyr leger og annet helsepersonell å opplyse om barnets kjønn under ultralysundersøkelser. Et samfunssystem gjennomsyret av korrupsjon sørger likevel for at mange indiske jenter aldri får se dagens lys.

Den vordende moren i Vaijupur vet ikke hvem hun bærer på. Hun må bare stole på at naturen endelig, for en gangs skyld har velsignet henne. Hennes udugelighet førte for noen år siden til at hennes mann giftet seg med en annen i tillegg til henne. Den andre konen klarte å få en sønn på andre forsøk, og er dermed sikret plass i familien. Mannen har nå stilt et ultimatum. Dersom kvinnen i den burgunderrøde sarien setter til verden enda en jente, vil hun og alle hennes døtre bli tvunget til å forlate familien. Hun er analfabet, uten noen form for utdannelse og vil være sjanseløs på jobbmarkedet, og dermed heller ikke ha mulighet til å forsørge sine døtre. For å ikke å snakke om den grenseløse skammen, baksnakkingen og ryktene som vil florere om «den ubrukelige kvinnen som ikke en gang klarte å få en sønn».

Restaurantlokalet

På tross av de grusomme realitetene tilbyr hun oss både latter og smil når hun leder oss gjennom den primitive restauranten og inn i huset, som foruten mannen, de to konene og alle barna også er bebodd av svigerforeldre, onkler, tanter, kusiner og fettere. Med hastige bevegelser feier hun over gulvet, som er håndlaget – av kumøkk blandet med vann. Det må vedlikeholdes hver eneste måned. Da flytter de møblene ut, legger seg ned på alle fire og stryker et nytt lag med kumøkk jevnt utover gulvet. Deretter må det tørke før de kan flytte inn igjen. Tak og vegger er laget av samme materiale, iblandet strå og bark. Dette byggematerialet er naturlig nok ekstra sårbart for vann – en stor utfordring nå som regntiden herjer i India. Det gjestfrie smilet bringer oss spesialiteter fra restaurantkjøkkenet selv om vi flere ganger høflig har takket nei til servering. Favnen min fylles av grønne chilier, kaker og frityrstekt snacks servert i krøllete avispapir. Jeg smiler, smaker, smiler igjen og tenker i mitt stille (og muligens fordomsfulle) sinn at hvis jeg ikke får mageproblemer av dette, nei, da får jeg det ikke av noe (den konklusjonen skal noen dager senere dessverre vise seg å være feil).

Og så, etter mangfoldige timer på tebesøk, er det omsider klart for hjemreise til Chopda. I en gammel, hvit truck uten sikkerhetsbelter. Fire indere, én nordmann, og to geiter som breker i bagasjerommet.

—

Sometimes I Wish i Were A Boy – Lesley Gore