Det er 14. august 1947. Han sitter på første benkerad. Ute er det bekmørkt. Den lange viseren peker rett opp. Om noen minutter vi den få selskap av den korte viseren også. Han er tynn, senete. Han har ikke noe manus. Han bare sitter der, alvorlig, og venter på å fremføre sin livs tale. Så reiser han seg, og går sakte bort til talerstolen. Han hever stemmen.

-For lenge, lenge siden avtalte vi et stevnemøte med skjebnen. Og nå kommer øyeblikket da vi skal innfri vårt løfte. På slaget midnatt, mens verden sover, vil India våkne til liv og frihet.

De andre folkevalgte ser på ham. Utenfor, i Delhis gater, har feiringen allerede begynt.

-Det kommer et øyeblikk i historien, men bare sjelden, når vi trer ut av det gamle og går inn i det nye; når et tideverv er omme; når en lenge undertrykket nasjons sjel kommer til uttrykk, sier han.

Mannen er Jawaharlal Nehru, Indias første statsminister, og denne fredagen, rett over midnatt 15. august 1947 proklamerer han Indias uavhengighet etter flere hundre år i det britiske imperiets fangenskap.

Nå, 67 år senere, i en handelslandsby i delstaten Maharashtra, er klokken så vidt passert syv om morgenen. Hundrevis av skoleelever, for anledningen ikledd de hvite skoleuniformene, står oppstilt med militær presisjon, i rekker, på et teppe som er bredt ut over den asfalterte plassen. De har blikket rettet mot den nokså beskjedne flaggstangen som er plassert utenfor skolens hovedinngang i anledning feiringen av landets frigjøringsdag. Når flagget kommer til syne, kaster alle de tilstedeværende høyre hånd opp mot ansiktet. Jeg skvetter til, titter febrilsk rundt meg, men bruker ikke mange sekundene på å også løfte min egen høyrehånd. Med håndflaten vendt mot flagget, synger de «Jana Gana Mana», Indias nasjonalsang.

En lærer ved skolen forteller om flaggets symbolikk, om den safrangule fargen som symboliserer mot, det hvite fred og sannhet, det grønne godhet og fremgang, og tilslutt om hjulet i midten, Ashoka chakra, som skal mane til forandring gjennom fred. Elevene fremfører rollespill der de portretterer noen av Indias markante ledere gjennom tidene (deriblant Nehru), og alle får utdelt et lite drops med sjokoladesmak. Stor stas, selvsagt.

Deretter blir jeg, sammen med skolens rektor, landsbyens pastor og andre prominente tilstedeværende, utropt som «special guests», før vi får en omvisning for å beskue elevenes seneste kunstprosjekter, og deretter servert kjeks, og søt, indisk te med bøffelmelk.

Det har seg nemlig slik at jeg, uten helt å kunne gjøre rede for hvordan det gikk til, har blitt engasjert som lærer på den lokale skolen de kommende ukene. Når jeg noen dager senere møter opp til min første undervisningsdag, blir jeg nærmest dratt inn på rektors kontor.

-Camilla, Camilla, vi er så glad for at du er her. Dette er timeplanen din, men vi må gå med en gang. Timen begynner.

Jeg titter ned på arket. Til sammen 28(!) timer er satt av til meg, men det følger ikke med noe undervisningsopplegg, ingen planer, ingen lærebøker.

Vi strener bortover den utvendige gangen, og på veien kommer hun på at hun har glemt å si at engelskkunnskapene til elevene dessverre, dessverre er på et mye lavere nivå enn de hadde ønsket. Vi stopper utenfor et av klasserommene.

-Du klarer deg selv du, ikke sant? Ja, det går fint. Ha det. Sees etterpå.

Jeg vender hodet og møter 70 brune øyne som stirrer mot meg. Ikledd slitte skoleuniformer står de oppstilt ved siden av pultene og venter på tillatelse til å sette seg igjen. Disse ungdommene har ikke engelsk som første- eller andrespråk, men som tredjespråk, noen av dem også som fjerdespråk. Språk er nemlig ikke barebare i India. Totalt finnes det over tre hundre rundt om i landet, der 23 av dem regnes som offisielle. Felles for disse ungdommene er imidlertid at de snakker flytende marathi, det lokale språket i området, og det er dette de bruker til daglig.

Mine ferdigheter på dette språket begrenser seg foreløpig til «takk», «te» og «kom hit».

Men, etter at denne timen er ferdig, er det jo bare 27 igjen.

—

I Want To Break Free – Queen