WHEN YOU WISH UPON A STAR

Posted on September 26, 2014 by camillamuren

-Hvor mange ønsker kan man få, tror du?

-Jeg aner ikke.

-Da sier vi tre. Såpass må det jo være.

Fortsatt usikre på detaljene i den religiøse handlingen vi nå var i ferd med å utføre, hadde vi lagt ut på en 14 kilometer lang pilgrimsferd under stjernehimmelen i den lille byen Tiruvannamalai, omlag 3 timer vest for vårt nye hjem i Pondicherry. Den stekende lampen som tilhører dagen hadde nettopp avsluttet sitt skift og ble nå erstattet av nattens bleke som, sjenert og perfekt rund, tittet fram mellom tretoppene. Flere titalls tusen mennesker vandret sammen med oss i denne månedens «Girivalam», sammensatt av de tamilske ordene giri og valam; fjell og sirkel. En sirkel rundt fjellet.

Desperat jamrende, lettsindig skravlende, syngende, rautende, bjeffende, mumlende, tause, lattermilde og alvorlige, gamle og unge. Toget, et sammensurium av lukter, lyder, farger, kuer, hunder og mennesker, vandret i solens retning rundt det hellige fjellet, Arunchala, og var en tydelig demonstrasjon på mangfoldet som det komplekse India er så kjent for. Felles for oss alle var likevel at vi nå var samlet rundt et hellig ritual som finner sted hver fullmåne.

Shiva, kjent som «ødeleggeren», danner sammen med Brahmã («skaperen») og Vishnu («opprettholderen»), en gudommelig treenighet, Trimurti, i hinduismen. Men hadde det enda stoppet der. Alle de tre fremtrer i hundrevis av ulike utgaver, som alle har variasjoner i både egenskaper, kjønn og utseende. For ikke å snakke om de tusenvis (!) av andre gudene som også tilbes i verdens eldste, nålevende religion.

Når vi nå stadig tilbakela kilometer på kilometer i støvskyen som omga oss, var det imidlertid kun én versjon som var i fokus, nemlig Shiva i form av ild. Men å finne ut nøyaktig hvordan Shiva, ilden og det hellige fjellet var tilknyttet hverandre, vel, det var lettere sagt enn gjort. Sannsynligvis finnes det like mange versjoner av historien som det fantes vandrende pilgrimmer denne unge septembernatten.

Det later likevel til å være bred enighet om at den månedlige rusleturen (eller snarere treningsturen med tanke på det imponerende tempoet) fører med seg en rekke fordeler, både fysisk og spirituelt. I tillegg til de helsemessige gevinstene skal nemlig pilgrimsturen også oppfylle ønsker, slette synder, samt befri fra gjenfødelsens fangenskap. Men, det er under forutsetningen at Girivalam-reglene følges. De er, som så mye annet i indisk religionskultur, både mange og kompliserte, men en av dem er likevel åpenbar: Girivalam skal gjennomføres barbeint. Feighet og fordommer lenker føttene våre til joggeskoene de første kilometerne, og det er en befrielse å føle den myke asfalten, vasket og feiet for anledningen, når vi endelig bestemmer oss for å ta fottøyet av, og gjennomføre det hellige ritualet på ekte vis.

Mens vi går nærmer klokken seg stadig midnatt, men nattens ubarmhjertige mørke har måttet gi tapt for den lysende stjernehimmelen over oss.

-Ønsket du deg noe da?

-Ja, det gjorde jeg.

—

When You Wish Upon A Star – Cliff Edwards

MEMORIES

Posted on September 3, 2014 by camillamuren

Det kommer en tid når møter blir minner. Når steder, lukter og smaker blir minner. Når følelser og inntrykk bare kan gjenkalles hvis du lukker øynene.

Minner om å spandere middag på over 300 indere, laget av tre geiter som ble slaktet, flådd og tilberedt rett på steingulvet utenfor barnehjemmet. Om gutter som med konsentrerte blikk og ivrige fingre hjalp til med å skrelle og kutte flere titalls kilo løk i små, små biter. Minner om å se dem finne frem skjorten med færrest hull, sette seg med bena i kors ute på gårdsplassen og oppspilt, men tålmodig, vente på resten av gjestene som besto av mine nye lærerkolleger og deres familier samt venner av barnehjemmet. Minner om å for anledningen bære en seks meter lang rosa og gullfarget sari, der omtrent to meter av stoffet er surret rundt kroppen, mens de resterende fire er samlet sammen midt foran på magen. Ikke mitt mest attraktive øyeblikk, i mine øyne, men skal man dømme etter de overveldende komplimentene som strømmet mot meg i kveldsmørket, akkompagnert av hundrevis av rosa roser, smykker og andre gaver som takk for maten, ble det tradisjonelle klesplagget båret nøyaktig slik det skulle.

Men dessverre også minner om å samme kveld føle seg liten og alene i verden– etter å ha opplevd å få festmiddagen i retur for syvende (!) gang den natten. Minner om å tenke at jeg kanskje hadde spist kjøtt for siste gang i mitt liv (det hadde jeg ikke), men definitivt at jeg hadde spist geitetarmer for siste gang (det stemmer nok).

Minner om et sammensurium av kloakk, søppel, matrester og kadavre side om side med små barn som lekte eller gjorde lekser, og husmødre som tilberedte dagens middag. Minner om dyr og mennesker som anså hele landsbyen som sitt toalett og som blottet for sjenanse utførte sine nødvendigheter til alle døgnets tider. Minner om avrevne plastposer som eneste beskyttelse for de kraftige regnskurene, og om smilene som tross alt trakk oppmerksomheten bort fra alt det andre.

Minner om den pensjonerte, muslimske læreren som hver dag besøkte landsbyens pastor for å diskutere religion og filosofi. Minner om stoltheten jeg følte da han ga meg kallenavnet Nora. Den gamle mannen hadde en spesiell forkjærlighet for norsk litteratur, og mente at en ung kvinne som dro helt alene til India unektelig måtte dele noen egenskaper med Ibsens sterke karakter i «Et dukkehjem». Minner om begeistringen han demonstrerte da han viste frem sitt slitte eksemplar av «Sofies verden» – på urdu.

Minner om å oppdage at de førti sekstenåringene i hvite skoleuniformer som jeg plutselig hadde fått ansvar for, var langt flinkere i engelsk enn jeg hadde blitt forespeilet. Minner om å nærmest kunne ta og føle på de store drømmene som sakte ble sluppet frem i lyset da vi snakket om utdanning, reiser og fremmede kulturer. Minner om å brutalt møte mine egne fordommer da jeg oppdaget at disse ungdommene også hadde full kontroll på hvem som er president i USA, rekkefølgen på verdens største land målt i areal og nøyaktig i hvilket år Neil Armstrong snakket om «the giant leap». Minner om oppriktigheten i øynene deres da de sa at de kunne ønske jeg skulle være læreren deres for alltid.

Minner om å se 50 barnehjemsjenter oppdage såpebobler for første gang. Minner om språkforvirring, latter og sterke møter. Minner om nervøse smil som raskt forandret seg til ekte, entusiastiske smil når de ble møtt av en blek, vinkende hånd.

Og heldigvis ingen minner om slanger!

Møtene i Chopda har blitt til minner, og jeg har nå dratt videre til byen Pondicherry, helt sør i India. Og det er som å komme til en annen verden. Her er det asfalt! Og varmt vann i dusjen (i alle fall det meste av tiden). Denne byen, som frem til 1954 var en del av Frankrikes koloni i India, er mitt hjem de neste elleve ukene. Her skal jeg gjøre yoga i soloppgangen, lære å lage mat av indiske husmødre og fordype meg i komplekse, og dessverre skremmende dagsaktuelle, teorier og spørsmål om fredsarbeid og konfliktløsing.
Jeg har bladd til neste side i minneboken allerede.

—

Memories – Cats Musical

SOMETIMES I WISH I WERE A BOY

Posted on August 27, 2014 by camillamuren

Klokken har så vidt passert syv om morgenen når vi setter kursen nordover mot Vaijapur, en liten landsby som ligger helt på grensen til delstaten Madhya Pradesh. Den deler faktisk navn med en annen landsby, om lag 5 timers kjøretur sørover. Men mens Vaijapur i sør kan skilte med hele 37.000 innbyggere, har Vaijupur i nord kun 800, de fleste av dem stammefolk, eller bare «tribal people» som er samlebetegnelsen her i India.

Vaijupur i nord er imidlertid viden kjent for sitt lørdagsmarked, og da spesielt den delen som tilbyr dyr. Bønder drar langveisfra for å kunne tilby geiter, høns, griser og okser til horder av tilreisende kunder. Og vi er tidlig ute for å stå først i køen. Målet for dagens shopping er nemlig intet mindre enn to friske, fine og spreke geiter. Beløpet du må ut med for en sprell levende geit nå til dags avhenger av dyrets vekt, men ligger på mellom 400 og 600 norske kroner, noe som for mange indere tilsvarer en hel månedslønn. Dessverre skal våre nye ervervelser straks lide en tragisk skjebne når de dagen etter skal bli hovedingrediens i et festmåltid for over 300 personer. Likevel er de (forhåpentligvis) fortsatt lykkelig uvitende om hva de har i vente når de bringes fra markedet og til huset der vi blir tilbudt dagens første runde med te. Stadig servert med usannsynlig mye sukker, og stadig med bøffelmelk, selvfølgelig.

Turen til Vaijapur byr nemlig også på en rekke besøk i indiske hjem. Har du først vært på besøk hos bestemor, må du for all del ikke tro at du kan forlate landsbyen før du også har vært på besøk hos samtlige barn, barnebarn, svigerdøtre, onkler, tanter og andre perifere slektninger. Alle like gjestfrie, og alle like sitrende, dog nesten overraskende høflig, nysgjerrige på den bleke skapningen fra nord. En eldre kvinne som tilhører stammefolket mangler språk, men med tegn og klikkelyder signaliserer hun sin entusiasme over at jeg må ha kommet til India med fly. En absurd, abstrakt og fjern tanke for den analfabete kvinnen. Hun er klassisk antrukket, og den eksponerte magen er et tydelig vitnesbyrd om verdensborgerne hun har båret frem. Like fullt regnes den som attraktiv, og derfor går kvinner i alle aldre med magen bar. Stammefolket er også kjent (og av andre indere anklaget) for å tviholde på gamle tradisjoner uansett om nye, moderne og mer effektive løsninger blir tilbudt. En av oppfinnelsene som stammefolket fortsatt ikke finner hensiktsmessig, er banker. Derfor bærer denne kvinnen alle sine verdier på kroppen i form av tunge smykker i ekte gull og sølv. Jo rikere, jo sterkere, altså.

En annen kvinne møter oss med et bredt, men sjenert smil ved inngangen til familiens restaurant. Denne drifter hun sammen med sin mann, hans andre kone og deres til sammen ni barn. Det tiende bærer hun i magen. Han (det må bli en han!) er klar til å møte verden om to måneder. Hittil har hun nemlig født fem jenter. En skandale. I store deler av India regnes nemlig jenter fortsatt kun som en utgift, ikke en ressurs. Det er guttebabyer som gir håp om inntekt og forsørgelse av familien, jentebabyer er, blant annet på grunn av medgiften som må betales ved et giftemål, en byrde i et indisk samfunn som fortsatt preges av enorme sosiale forskjeler. Dette fører til at kjønnsbestemt abort er et stadig økende problem. UNICEF har tidligere hevdet at 7000 (!) jentefostre fjernes daglig i India. Dette har ført til en rekke lovverk, som blant annet forbyr leger og annet helsepersonell å opplyse om barnets kjønn under ultralysundersøkelser. Et samfunssystem gjennomsyret av korrupsjon sørger likevel for at mange indiske jenter aldri får se dagens lys.

Den vordende moren i Vaijupur vet ikke hvem hun bærer på. Hun må bare stole på at naturen endelig, for en gangs skyld har velsignet henne. Hennes udugelighet førte for noen år siden til at hennes mann giftet seg med en annen i tillegg til henne. Den andre konen klarte å få en sønn på andre forsøk, og er dermed sikret plass i familien. Mannen har nå stilt et ultimatum. Dersom kvinnen i den burgunderrøde sarien setter til verden enda en jente, vil hun og alle hennes døtre bli tvunget til å forlate familien. Hun er analfabet, uten noen form for utdannelse og vil være sjanseløs på jobbmarkedet, og dermed heller ikke ha mulighet til å forsørge sine døtre. For å ikke å snakke om den grenseløse skammen, baksnakkingen og ryktene som vil florere om «den ubrukelige kvinnen som ikke en gang klarte å få en sønn».

Restaurantlokalet

På tross av de grusomme realitetene tilbyr hun oss både latter og smil når hun leder oss gjennom den primitive restauranten og inn i huset, som foruten mannen, de to konene og alle barna også er bebodd av svigerforeldre, onkler, tanter, kusiner og fettere. Med hastige bevegelser feier hun over gulvet, som er håndlaget – av kumøkk blandet med vann. Det må vedlikeholdes hver eneste måned. Da flytter de møblene ut, legger seg ned på alle fire og stryker et nytt lag med kumøkk jevnt utover gulvet. Deretter må det tørke før de kan flytte inn igjen. Tak og vegger er laget av samme materiale, iblandet strå og bark. Dette byggematerialet er naturlig nok ekstra sårbart for vann – en stor utfordring nå som regntiden herjer i India. Det gjestfrie smilet bringer oss spesialiteter fra restaurantkjøkkenet selv om vi flere ganger høflig har takket nei til servering. Favnen min fylles av grønne chilier, kaker og frityrstekt snacks servert i krøllete avispapir. Jeg smiler, smaker, smiler igjen og tenker i mitt stille (og muligens fordomsfulle) sinn at hvis jeg ikke får mageproblemer av dette, nei, da får jeg det ikke av noe (den konklusjonen skal noen dager senere dessverre vise seg å være feil).

Og så, etter mangfoldige timer på tebesøk, er det omsider klart for hjemreise til Chopda. I en gammel, hvit truck uten sikkerhetsbelter. Fire indere, én nordmann, og to geiter som breker i bagasjerommet.

—

Sometimes I Wish i Were A Boy – Lesley Gore

I WANT TO BREAK FREE

Posted on August 20, 2014 by camillamuren

Det er 14. august 1947. Han sitter på første benkerad. Ute er det bekmørkt. Den lange viseren peker rett opp. Om noen minutter vi den få selskap av den korte viseren også. Han er tynn, senete. Han har ikke noe manus. Han bare sitter der, alvorlig, og venter på å fremføre sin livs tale. Så reiser han seg, og går sakte bort til talerstolen. Han hever stemmen.

-For lenge, lenge siden avtalte vi et stevnemøte med skjebnen. Og nå kommer øyeblikket da vi skal innfri vårt løfte. På slaget midnatt, mens verden sover, vil India våkne til liv og frihet.

De andre folkevalgte ser på ham. Utenfor, i Delhis gater, har feiringen allerede begynt.

-Det kommer et øyeblikk i historien, men bare sjelden, når vi trer ut av det gamle og går inn i det nye; når et tideverv er omme; når en lenge undertrykket nasjons sjel kommer til uttrykk, sier han.

Mannen er Jawaharlal Nehru, Indias første statsminister, og denne fredagen, rett over midnatt 15. august 1947 proklamerer han Indias uavhengighet etter flere hundre år i det britiske imperiets fangenskap.

Nå, 67 år senere, i en handelslandsby i delstaten Maharashtra, er klokken så vidt passert syv om morgenen. Hundrevis av skoleelever, for anledningen ikledd de hvite skoleuniformene, står oppstilt med militær presisjon, i rekker, på et teppe som er bredt ut over den asfalterte plassen. De har blikket rettet mot den nokså beskjedne flaggstangen som er plassert utenfor skolens hovedinngang i anledning feiringen av landets frigjøringsdag. Når flagget kommer til syne, kaster alle de tilstedeværende høyre hånd opp mot ansiktet. Jeg skvetter til, titter febrilsk rundt meg, men bruker ikke mange sekundene på å også løfte min egen høyrehånd. Med håndflaten vendt mot flagget, synger de «Jana Gana Mana», Indias nasjonalsang.

En lærer ved skolen forteller om flaggets symbolikk, om den safrangule fargen som symboliserer mot, det hvite fred og sannhet, det grønne godhet og fremgang, og tilslutt om hjulet i midten, Ashoka chakra, som skal mane til forandring gjennom fred. Elevene fremfører rollespill der de portretterer noen av Indias markante ledere gjennom tidene (deriblant Nehru), og alle får utdelt et lite drops med sjokoladesmak. Stor stas, selvsagt.

Deretter blir jeg, sammen med skolens rektor, landsbyens pastor og andre prominente tilstedeværende, utropt som «special guests», før vi får en omvisning for å beskue elevenes seneste kunstprosjekter, og deretter servert kjeks, og søt, indisk te med bøffelmelk.

Det har seg nemlig slik at jeg, uten helt å kunne gjøre rede for hvordan det gikk til, har blitt engasjert som lærer på den lokale skolen de kommende ukene. Når jeg noen dager senere møter opp til min første undervisningsdag, blir jeg nærmest dratt inn på rektors kontor.

-Camilla, Camilla, vi er så glad for at du er her. Dette er timeplanen din, men vi må gå med en gang. Timen begynner.

Jeg titter ned på arket. Til sammen 28(!) timer er satt av til meg, men det følger ikke med noe undervisningsopplegg, ingen planer, ingen lærebøker.

Vi strener bortover den utvendige gangen, og på veien kommer hun på at hun har glemt å si at engelskkunnskapene til elevene dessverre, dessverre er på et mye lavere nivå enn de hadde ønsket. Vi stopper utenfor et av klasserommene.

-Du klarer deg selv du, ikke sant? Ja, det går fint. Ha det. Sees etterpå.

Jeg vender hodet og møter 70 brune øyne som stirrer mot meg. Ikledd slitte skoleuniformer står de oppstilt ved siden av pultene og venter på tillatelse til å sette seg igjen. Disse ungdommene har ikke engelsk som første- eller andrespråk, men som tredjespråk, noen av dem også som fjerdespråk. Språk er nemlig ikke barebare i India. Totalt finnes det over tre hundre rundt om i landet, der 23 av dem regnes som offisielle. Felles for disse ungdommene er imidlertid at de snakker flytende marathi, det lokale språket i området, og det er dette de bruker til daglig.

Mine ferdigheter på dette språket begrenser seg foreløpig til «takk», «te» og «kom hit».

Men, etter at denne timen er ferdig, er det jo bare 27 igjen.

—

I Want To Break Free – Queen

SNEAKY SNAKE

Posted on August 15, 2014 by camillamuren

-Det var ikke han som gjorde det kjent. Dette stedet var kjent fra før, det var derfor han kom hit.

Kaféen jeg nå befinner meg i, ble etablert i 1871. I starten dreiet driften seg rundt oljeutsalg, og den har gjennom sin 143 år lange historie også fungert som dagligvarehandel og apotek i tillegg til restaurant.

-Har du lest boken da?

-Nei, det gidder jeg ikke.

Planen var å dra videre fra Bombay (som i 1996 offisielt skiftet tilbake til byens opprinnelige navn, Mumbai) tidlig om morgenen etter ankomst til India. Åtte timers kjøring nordøstover, opp i fjellene. Planen var også at bagasjen min skulle være med på denne turen.
Men at bagen min skulle ankomme India akkurat samtidig som meg, på akkurat samme dag, til og med på samme fly, vel det, det var jo for godt til å være sant.

Så da sto jeg der da. Klokken halv elleve, i bekmørket, alene, i Bombay. Uten bagasje.

Men når ting ikke går etter planen, har du som kjent to valg.

Etter å ha strevd meg gjennom 909 sider med Shantaram (den er seriøst overvurdert), var Café Leopold et opplagt stoppested på sightseeing-dagen som nå plutselig hadde åpenbart seg. Boken er skrevet av den tidligere heroinavhengige, bankransdømte Gregory David Roberts, og ble utgitt i 2003. Shantaram, som blant annet har blitt beskrevet som «en kjærlighetserklæring til Bombay», er oversatt til over 20 språk. Like etter utgivelsen kjøpte Warner Bros. filmrettighetene for drøye 12 millioner kroner, men filmprosjektet, med Johnny Depp tiltenkt i tittelrollen, har ennå ikke funnet veien til kinolerretet.

I 1980 rømmer den da 28 år gamle Roberts fra et høyrisikofengsel og blir over natten Australias mest ettersøkte mann. Han flykter, via New Zealand, til Indias hjerte, havnebyen Bombay, der han blir værende i nesten ti år. Han bosetter seg først i slummen, der han jobber som lege, før han blir involvert i byens mafia som pass- og valutasmugler, og etter hvert også i den afghanske geriljaen. Og, mens han stadig hårfint balanserer på livets egg, mellom fortvilelse, redsel, slåsskamper, tortur, drap og tapt kjærlighet, møter han sine nye venner på Leopold’s.

Det er klare likhetstrekk mellom Roberts egen livshistorie, og fortellingen i boken, selv om Roberts flere ganger har hevdet at karakterene og dialogen er fiksjon. Det er uansett ikke tvil om at Café Leopold i høyeste grad eksisterer, når den nå, midt i lunsjrushet, er fullstappet med prat, støy, fluer, lukter – og folk. At en del av dem er her i samme ærend som meg, er åpenbart. Her kryr det nemlig av solbrente europeere. De blander seg med de lokale stamkundene som, tross store smil, tydelig er misfornøyde med at det er den australske forfatteren som for mange har satt den (overraskende) lille kaféen på Shahid Bhagat Singh Road, på kartet.

28 timer etter at jeg satte foten i verdens syvende største land, finner bagasjen min også veien til India. Et døgn på overtid forlater jeg Linbabas store kjærlighet og tar fatt på reisen mot Chopda, en landsby om lag 500 kilometer nordøst for Bombay. Landsbyen huser blant annet et barnehjem, startet opp av nordmenn i 1936, som også vil bli mitt hjem de neste ukene. Det er imidlertid lenge siden det bodde nordmenn her, og det er store øyne som iakttar meg når vi kommer kjørende på humpete grusveier gjennom byen.

Det er bestyreren på barnehjemmet som har hentet meg i Bombay, og nå viser hans kone meg rundt på området. Hun vare bare 18 år da hun ble giftet bort til en mann hun aldri hadde møtt før. Med på kjøpet kom også en ny hjemby, 25 timers togreise fra der hun hadde vokst opp, to nye språk som måtte læres, og en forventing om gode egenskaper på kjøkkenet. Det hadde hun ikke, sier hun, men hun var heldig som hadde en snill og tålmodig svigermor som lærte henne om den lokale matkulturen, som hun nå mestrer perfekt. Hun blir derfor glad når hun hører at jeg liker melk i teen. Bøffelen deres, som bor i hagen, sørger nemlig for fersk, fet melk hver dag.

-Og så må du forresten alltid huske å ha med deg lommelykt når du går her om kvelden, sier hun når den lille omvisningen er ferdig.

-Lommelykt?

-Ja, så du ser slangene.

—

Sneaky Snake – Tom Hall

CIRCLE OF LIFE

Posted on August 13, 2014 by camillamuren

-De fleste tar henna rett før Id, sånn at de er ekstra pyntet til den store feiringen. Men i dagene før Id er det alltid så lange køer, folk står og venter i 3-4 timer for å ta henna. Det gidder ikke jeg, jeg hater å stå I kø. Så jeg tok det nå nettopp, når alle de andre sine begynner å falme.

Haddja ler forsiktig mens hun holder frem begge hendende foran meg. De er dekket med sirlig tegnet mønster i brunt blekk, som danner små sirkler og halvsirkler i ulike størrelser.

Noen timer tidligere hadde jeg vinket farvel til venner og familie på Gardermoen, der en hyggelig, men bestemt Air Berlin-ansatt hadde informert meg om at nei, jeg kunne ikke forlate flyplassen og dra inn i Abu Dhabi uten forhåndsgodkjent visum, slik jeg hadde planlagt. Jeg var derfor både lettet og glad for at jeg nå, i den brennende solsteken (46*C!), ikledd en svart, heldekkende abaya som var minst fem størrelser for stor, kunne konstatere at det var jeg som hadde rett, og hun som hadde tatt feil.

Den nå avdøde presidenten i De Forente Arabiske Emirater startet byggingen av moskéen som bærer hans navn, i 1996.

-Det var han som forente de Arabiske Emirater, og knyttet de sammen.

Haddja lager en sirkelbevegelse med hendene foran gruppen med tilhørere som nå har samlet seg rundt henne. Hun jobber som guide i Sheikh Zayed Grand Mosque, som er åpen for alle besøkende, uansett nasjonalitet og religion, syv dager i uken. Synet av moskeen, verdens åttende største, er overveldende. Det er noe av det mest spektakulære jeg noen gang har sett (nesten på samme nivå som å se Disneyworld for første gang som 8-åring). Til sammen 82 kupler, og fire minareter i gyllen marmor og gull bader i det sterke sollyset, og speiler seg i turkise bassengene som omgir den hellige bygningen.

-Sheikh Zayed ønsket å forene oss med denne moskéen. Han engasjerte designere og arkitekter fra alle deler av verden, og bygget består av materialer fra blant annet Italia, New Zealand, England, Tyskland, Marokko, Pakistan, India, Kina, Iran, Malaysia og Hellas. Dette kunstverket knytter oss alle sammen, selv om det er en moské, sier Haddja.

Hun leder oss på en rundtur gjennom det kjølige bygget. Det er utstyrt med et kraftig air condition-anlegg som kan ta hånd om en fullstappet moské, det vil si 7000 personer samlet til bønn. Og det er bare innvendig. På den store plassen utenfor, dekket av marmor, er det plass til hele 30.000 knelende mennesker. Hun forteller om symbolikken bak de ulike utsmykningene som omgir alle krinkler og kroker i det majestetiske byggverket. Det er ikke en eneste kvadratdesimeter uten mønster, krystaller eller inskripsjoner.

-Som dere ser, går sirkelformen igjen. Sirkelen er veldig viktig for oss muslimer. Jeg elsker å fortelle dere om dette, for budskapet er så sterkt, synes jeg. Sirkelen symboliserer evighet, og forteller oss at vi er knyttet sammen. Alle verdens mennesker.

Dessverre fikk ikke presidenten selv oppleve å se sitt store prosjekt, som hadde en kostnadsramme på over 3,4 milliarder kroner, bli fullført. Han døde i 2004, og er begravet i moskéen.

I taxien på vei tilbake til flyplassen er det Purna fra Nepal som kjører meg. Å få jobb i Nepal er nærmest umulig, det er derfor han har kommet hit til Abu Dhabi for å jobbe som drosjesjåfør. Han jobber noen måneder før han drar tilbake til Nepal og besøker familien sin. Så kommer han tilbake til Emiratene for å jobbe og tjene penger til de der hjemme. Igjen og igjen. En evigvarende sirkel.

-Hvor er du fra da?

-Jeg er fra Norge.

-Å, skal du tilbake til Norge nå?

-Nei, nå skal jeg til India.

Han svinger inn foran terminalbygget.

-Bor du i India, spør han.

-Snart, svarer jeg.

—

Circle of Life – Elton John

SPIS DIN SYVENDE SANS

Posted on August 10, 2014 by camillamuren

Det var en gang en plan. Det begynte med at jeg hadde en plan. En plan om giftemål med ingeniøren, en treroms på Løkka, ettertraktet jobb i mediebransjen. Og deretter en plan om nystekte hveteboller, ferske roser hver fredag og et familieliv så A4 og harmonisk at det ville blitt den perfekte husmorblogg. En plan så klinkende krystallklar at jeg allerede nå kunne kjenne lukten av det nymalte stakittgjerdet. Men så gikk det som det jo ofte gjør. Det gikk ikke etter planen.

Og når ting ikke går som du har tenkt, har du to valg. Du kan omfavne de uendelig mange nye mulighetene som plutselig åpenbarer seg. Muligheter du ikke har ofret en eneste tanke fordi du har vær så oppslukt av Planen.
Eller du kan sette deg ned og gråte fordi planen gikk i vasken. Jeg valgte selvsagt det siste.

Og det valgte jeg helt til en dag i slutten av april i fjor, da jeg møtte en som fortalte meg at jeg kunne gjøre hva jeg ville. Min nye situasjon åpnet verden igjen, jeg var fri til å gjøre nøyaktig det jeg hadde lyst til. Revolusjonerende da, åpenbart i dag.

Og det jeg ville, var å reise. Jeg ville bli kastet ut av en trygg og forutsigbar tilværelse, dra ut i verden. Møte nye mennesker, nye kulturer, nye utfordringer, ny natur, nye smaker, skikker og lukter.

Så jeg bestilte en enveis-billett til Bombay.

Vil du være med, så heng på!

—

Spis din syvende sans – Karpe Diem

Camilla Travels

Category Archives: Uncategorized