-Det var ikke han som gjorde det kjent. Dette stedet var kjent fra før, det var derfor han kom hit.

Kaféen jeg nå befinner meg i, ble etablert i 1871. I starten dreiet driften seg rundt oljeutsalg, og den har gjennom sin 143 år lange historie også fungert som dagligvarehandel og apotek i tillegg til restaurant.

-Har du lest boken da?

-Nei, det gidder jeg ikke.

Planen var å dra videre fra Bombay (som i 1996 offisielt skiftet tilbake til byens opprinnelige navn, Mumbai) tidlig om morgenen etter ankomst til India. Åtte timers kjøring nordøstover, opp i fjellene. Planen var også at bagasjen min skulle være med på denne turen.
Men at bagen min skulle ankomme India akkurat samtidig som meg, på akkurat samme dag, til og med på samme fly, vel det, det var jo for godt til å være sant.

Så da sto jeg der da. Klokken halv elleve, i bekmørket, alene, i Bombay. Uten bagasje.

Men når ting ikke går etter planen, har du som kjent to valg.

Etter å ha strevd meg gjennom 909 sider med Shantaram (den er seriøst overvurdert), var Café Leopold et opplagt stoppested på sightseeing-dagen som nå plutselig hadde åpenbart seg. Boken er skrevet av den tidligere heroinavhengige, bankransdømte Gregory David Roberts, og ble utgitt i 2003. Shantaram, som blant annet har blitt beskrevet som «en kjærlighetserklæring til Bombay», er oversatt til over 20 språk. Like etter utgivelsen kjøpte Warner Bros. filmrettighetene for drøye 12 millioner kroner, men filmprosjektet, med Johnny Depp tiltenkt i tittelrollen, har ennå ikke funnet veien til kinolerretet.

I 1980 rømmer den da 28 år gamle Roberts fra et høyrisikofengsel og blir over natten Australias mest ettersøkte mann. Han flykter, via New Zealand, til Indias hjerte, havnebyen Bombay, der han blir værende i nesten ti år. Han bosetter seg først i slummen, der han jobber som lege, før han blir involvert i byens mafia som pass- og valutasmugler, og etter hvert også i den afghanske geriljaen. Og, mens han stadig hårfint balanserer på livets egg, mellom fortvilelse, redsel, slåsskamper, tortur, drap og tapt kjærlighet, møter han sine nye venner på Leopold’s.

Det er klare likhetstrekk mellom Roberts egen livshistorie, og fortellingen i boken, selv om Roberts flere ganger har hevdet at karakterene og dialogen er fiksjon. Det er uansett ikke tvil om at Café Leopold i høyeste grad eksisterer, når den nå, midt i lunsjrushet, er fullstappet med prat, støy, fluer, lukter – og folk. At en del av dem er her i samme ærend som meg, er åpenbart. Her kryr det nemlig av solbrente europeere. De blander seg med de lokale stamkundene som, tross store smil, tydelig er misfornøyde med at det er den australske forfatteren som for mange har satt den (overraskende) lille kaféen på Shahid Bhagat Singh Road, på kartet.

28 timer etter at jeg satte foten i verdens syvende største land, finner bagasjen min også veien til India. Et døgn på overtid forlater jeg Linbabas store kjærlighet og tar fatt på reisen mot Chopda, en landsby om lag 500 kilometer nordøst for Bombay. Landsbyen huser blant annet et barnehjem, startet opp av nordmenn i 1936, som også vil bli mitt hjem de neste ukene. Det er imidlertid lenge siden det bodde nordmenn her, og det er store øyne som iakttar meg når vi kommer kjørende på humpete grusveier gjennom byen.

Det er bestyreren på barnehjemmet som har hentet meg i Bombay, og nå viser hans kone meg rundt på området. Hun vare bare 18 år da hun ble giftet bort til en mann hun aldri hadde møtt før. Med på kjøpet kom også en ny hjemby, 25 timers togreise fra der hun hadde vokst opp, to nye språk som måtte læres, og en forventing om gode egenskaper på kjøkkenet. Det hadde hun ikke, sier hun, men hun var heldig som hadde en snill og tålmodig svigermor som lærte henne om den lokale matkulturen, som hun nå mestrer perfekt. Hun blir derfor glad når hun hører at jeg liker melk i teen. Bøffelen deres, som bor i hagen, sørger nemlig for fersk, fet melk hver dag.

-Og så må du forresten alltid huske å ha med deg lommelykt når du går her om kvelden, sier hun når den lille omvisningen er ferdig.

-Lommelykt?

-Ja, så du ser slangene.

—

Sneaky Snake – Tom Hall