Det var en gang en plan. Det begynte med at jeg hadde en plan. En plan om giftemål med ingeniøren, en treroms på Løkka, ettertraktet jobb i mediebransjen. Og deretter en plan om nystekte hveteboller, ferske roser hver fredag og et familieliv så A4 og harmonisk at det ville blitt den perfekte husmorblogg. En plan så klinkende krystallklar at jeg allerede nå kunne kjenne lukten av det nymalte stakittgjerdet. Men så gikk det som det jo ofte gjør. Det gikk ikke etter planen.

Og når ting ikke går som du har tenkt, har du to valg. Du kan omfavne de uendelig mange nye mulighetene som plutselig åpenbarer seg. Muligheter du ikke har ofret en eneste tanke fordi du har vær så oppslukt av Planen.
Eller du kan sette deg ned og gråte fordi planen gikk i vasken. Jeg valgte selvsagt det siste.

Og det valgte jeg helt til en dag i slutten av april i fjor, da jeg møtte en som fortalte meg at jeg kunne gjøre hva jeg ville. Min nye situasjon åpnet verden igjen, jeg var fri til å gjøre nøyaktig det jeg hadde lyst til. Revolusjonerende da, åpenbart i dag.

Og det jeg ville, var å reise. Jeg ville bli kastet ut av en trygg og forutsigbar tilværelse, dra ut i verden. Møte nye mennesker, nye kulturer, nye utfordringer, ny natur, nye smaker, skikker og lukter.

Så jeg bestilte en enveis-billett til Bombay.

Vil du være med, så heng på!

—

Spis din syvende sans – Karpe Diem